|
|
Post by Svarte Hanske on Feb 28, 2009 16:09:50 GMT -5
Som spillmestre bruker man mange NPCs, men noen av disse synes man er så artige at man ender opp med å bruke dem ofte.
Her kan man liste opp slike "pets" man har, som kanskje kan være til inspirasjon (eller bare underholdning?) for andre.
1. Sassan Yee. Dette er te-hus damen, en mester i etiquette og spymaster deluxe. Informasjon er hennes trade, og hun prøver å være den ypperste i sitt fag. Meget hemmelighetsfull, meget kalkulerende, ekstremt analytisk. Som regel er hun en hjelper for karakterene, så lenge de hjelper hun. Avogtil bruker jeg henne som et slags wildcard, en som kjøper og selger informasjon til- og fra hvem-som-helst.
Navnet hennes kommer fra Once upon a time in China-filmene med Jet Li, og jeg tror det betyr Tante Yee. Den Europeiske varianten av Sassan Yee heter som regel Angelique eller noe annet Fransk posh noe, og er mer en slags spåkone/ gypsy.
Til nå er det kun Kim som har vurdert å angripe Sassan Yee, mens hans P'o var i kontroll (Kindred of the East: Shanghai).
2. Ambisiøs og korrupt undersått med en form for plagsom makt. I Cthulhu var dette resepsjonisten hos politiet, som drev med alt mulig snusk: Fjerning av bevis- og arkivmateriale, salg av stalling, leste internposten, kopierte post, beviser og dokumenter og solgte til banditter... Han var også flink i timing og posisjonering, samt oppførte seg stort sett som en drittsekk ovenfor alle. Banditter han ikke likte fikk gjerne mer beviser mot seg. Ganske paranoid også.
Rollen skal være utrolig irriterende for spillerne, hvis de ikke gjør det lukrativt for ham å spille ball med dem AKA bidra til korrupsjonen. Dette er jo også en god kilde til informasjon, men også en herlig kilde til tøyse-informasjon. Navn på denne rollen pleier å være engelsk-inspirert.
Jeg tror det var gruppen min i Bergen som til slutt snappet og bortførte han fyren her, hev han i bagasje-rommet og drepte ham i sumpen (Call of Cthulhu: New Orleans).
|
|
|
|
Post by Insignium on Mar 1, 2009 16:36:44 GMT -5
Tja. Har ikke en bestemt som går igjen, men det blir gjerne så at jeg inkluderer en person som tilsynelatende ikke har noe med kampanjen å gjøre. Som regel har han/hun et eget motiv, men som ligger ganske langt "outside the box". For de som kjenner til Mystifiskus (Jafningigard) så var han en slik.
Jo. Forresten, jeg har en som går igjen i alle kampanjer hvor det finnes gobliner (eller tilsvarende). Det min lille Darwinistiske spøk - en goblinunge som synes det er så morsomt å skalle hodet sitt mot en stein at han tilslutt dør av det. Jeg kan telle fire kampanjer allerede hvor jeg har brukt ham.
|
|
|
|
Post by Fleet Admiral Hektor Protektor on Mar 1, 2009 18:18:42 GMT -5
Gyrax Gemblar, Robbe og Hugh D. Hugh burde vekke minner hos en del.
|
|
|
|
Post by Zarn on Mar 2, 2009 3:47:53 GMT -5
Interessant spørsmål.
Jeg selv har en tendens til å spille karakterer som er "best på det de gjør", hva nå enn det er. Det samme mistenker jeg gjelder noe når det gjelder NPCer som jeg lager og/eller bruker. Det er litt av typen 'rule zero' fra Discworld, mistenker jeg - "Never trust a smiling old man" eller hva nå parafrasen av den var i Thief of Time.
Egentlig tror jeg at Jørn og Karl-Erlend er de to på dette boardet som er best kvalifisert til å svare på det spørsmålet fra min side. Jeg kan dog bemerke at etter min tidlige rollespillkarriére fant ut at å ha pet NPCer bare var teit, fordi spillere før eller seinere lar sine PCer gå på en eller annen form av drug and alcohol-fueled looting binge and killing spree. Det gjør meg mektig bitter dersom jeg har noen pet NPCer rundt omkring, så jeg forsøker å kutte ned.
|
|
|
|
Post by FlightOfGreen on Mar 2, 2009 4:52:56 GMT -5
Har aldri hatt problemer med "en eller annen form av drug and alcohol-fueled looting binge and killing spree"-episoder noensinne, noe jeg egentlig er takknemlig for. Pet NPCer har jeg derfor alltids hatt.
Jeg har hatt flere NPCer som har gått igjen i en eller annen form i mine kampanjer. De er som oftest karakterer som har samme personlighet og funksjon i en historie, men som av og til har et nytt navn. Til nå er det ingen som egentlig har gjenkjent disse rollefigurene, men det er muligens fordi jeg har detaljerte bakgrunnshistorier på minst 20-30 NPCer som har en eller annen interesse i kampanjen.
Før brukte jeg å inkluderer meg selv som en NPC i historiene, mest fordi jeg ville være med å "spille" med de andre. Når vi først begynte å rollespille for 15-16 år siden, var det egentlig ingen som ville være GM og jeg var den som ga etter først. Dermed lagde jeg NPCer som i realiteten var meg, slik at jeg ikke bare var spilleder. Disse inkluderer en Gray Jedi i Star Wars d6, en money-grubbin' og arrogant prins i en Warhammer Fantasy Roleplay-kampanje som nektet å la seg overbevise om at tusenvis av Skaven jobbet jeg sakte men sikkert inn under hans lille fiefdom, en Battle-Brother Raptor Space Marine i 40k, en ghoulet korsfarer i Vampire: Dark Ages og en Lasombra Elder i samme kampanje som minner om Gray Jedi'en nevnt ovenfor.
Ja, jeg vet. Det er ganske teit.
|
|
|
|
Post by Svarte Hanske on Mar 2, 2009 7:36:59 GMT -5
Zarn: Enten må man ha pet npcs som er "touchable" eller "untouchable". De som er touchable skal man helt klart kunne ha motiv og anledning for å angripe hvis det skulle passe seg. Untouchable er ikke her ment bokstavelig, men at det vil være meget vanskelig for spillerne å drepe npc'en, og heller ikke ha noen grunn for å gjøre det.
Hvis spillerne bare gjør random violent acts mot hva som helst, kan jeg forstå at pet npc er vanskelig å ha, men jeg kan ikke helt forestille meg å gidde spille med slike folk.
FoG: Det er kanskje teit, men jeg gjorde det samme da jeg begynte som GM... Jeg "spilte" en Assamite i Cairo by Night, men det var forsåvidt ganske lærerikt på mange vis.
|
|
|
|
Post by Zarn on Mar 2, 2009 15:51:32 GMT -5
Hmm... Fundamentalt uenig der, gitt.
Ingen av mine NPCer er satt opp som 'touchable' eller 'untouchable'. Det er ganske ofte slik at de ikke er helt det som de gir seg ut for å være, men det er nok en tendens for hvordan jeg GMer. Jeg er også ganske nådeløs på at dersom mine spillere gjennom å Elvis'e en eller annen NPC som dem ikke burde ha sendt til det Usynlige Koret skaper seg større problemer enn de sannsynligvis kan takle... så er det greit. Slik som for eksempel å få Allustan whacket, og deretter hisse på seg en level 10 druid som flame striker alle tilbake til spawn pointet.
Hvem var det som var spillerne som hadde random acts of violence i det tilfellet tro? Selv når Allustan hadde bedt tynt om å få lov til å dra avgårde, fordi han ikke hadde noen kampspells forberedt? Hmmmm...
Jeg er forøvrig for Gray Jedis.
Jeg har også 'resirkulert' NPCer, men jeg vet ikke om jeg bevisst har et galleri av NPCer som jeg kan bruke. Det er en interessant idé, og det vil forkorte forberedelsestiden, ser jeg for meg.
|
|
|
|
Post by wickedragon on Mar 2, 2009 17:11:40 GMT -5
Jeg har en litt ufin tendens til å ha en 'hoved NPC' som jeg kanskje holder litt for mye med. Jeg prøver å spille alle NPC'ene som GM, og når en av dem kommer i fokus over en liten periode så lever jeg meg så alt for lett inn i dem og heier litt på dem.
Men, jeg har aldri laget en 'untouchable' som sådan. Ballhard, ohyess.
Jeg har også laget et par encounters der det er meningen at NPC'en skal kunne komme seg unna ut'n varige mén. Men jeg forsåker alltid å holde det innenfor spillets rammer. Jeg har litt OCD på sånne spill-rammer :/
Men ja, her er et par NPC'er som kanskje fikk litt lengre fartstid enn det som var bra:
Arne(tror jeg); hardbarka bonde fra en 'viking' landsby. En kløpper til å daske folk med nevene, og faren til en av spillerene. Sint i fylla, kan føre en båt og drive ei kjærre.
Han fikk aldri noe annet enn commoner levels, men jeg rulla stadig vekk latterlig bra med ham. Når spillerene var level 5 greide han fremdeles å redde dagen i kamper dær han strengt tatt bare skulle dalle rundt i bakgrunnen og kanskje drepe en ork eller to.
Yoh Quig: Night Caste Solar Exalted (I exalted) med et hjerte av gull. Han ble hevet med i en session fordi spillerene trengte en spion, og ingen av dem kunne stealthe. Han fungerte etter det som en sikkerhetsventil når kampene ble litt for harde. Han ble etterhvert også resirkulert som min egen karakter i noen spillinger, og dukket stadig opp i ymse Exalted-games. Han hadde senket alle sosiale poeng i Apperance, men skulte utseendet med en maske. Han hadde et magisk sværd smidd av sjeler som han lagret i en annen dimensjon og kun hentet frem når han skulle sloss, og drepte aldri noe levende vesen. Han var strengt tatt bare en stor boks med komplisert usynlig juling, som nektet å gjøre onde ting.
Exchagoth: En midnre demon av første sirkel som spillerene (I Exalted) slapp fri ved et uhell. Han bodde i kroppen til en av spillerene og kom ut når den spilleren var veldig skadet eller unconscious. Var ikke hobby-ond, men virkelig fucked up og skapte mye styr for dem. Etter at de fikk ham ut av kroppen til spilleren dukket han opp som hovedonding med en demon-hær i ryggen. Det han gjorde best var å overta spillerens kropp uten at noen viste om det (annet en spilleren som eide karakteren) og deretter lure de andre til å gjøre onde gjerninger som tilsynelatende var gode.
|
|
|
|
Post by Zarn on Mar 3, 2009 3:27:14 GMT -5
"stor boks med komplisert usynlig juling". Vakkert :-)
|
|
|
|
Post by Svarte Hanske on Mar 3, 2009 7:39:09 GMT -5
Slik som for eksempel å få Allustan whacket, og deretter hisse på seg en level 10 druid som flame striker alle tilbake til spawn pointet. Hvem var det som var spillerne som hadde random acts of violence i det tilfellet tro? Selv når Allustan hadde bedt tynt om å få lov til å dra avgårde, fordi han ikke hadde noen kampspells forberedt? Hmmmm... Jeg kan ikke huske en eneste av spillerne som forstod hvorfor/hvordan vi skulle tolke Lizardmennene som en nøytral faction vi kunne få på vår side. Prøvde den hissige lvl 10 druiden å komme i kontakt med oss? Nei. Var det noen i gruppen som i det hele tatt visste hun eksisterte før hun plutselig drepte alle sammen med flame strike-spam? Nei. I hulen med de løpende lizardmennene: Hva i all verden skulle de? Hente hjelp for å drepe oss? Vi visste ikke. Lizardmennene hadde til da bare opptrådt aggressivt. Vi prøvde å kommunisere med dem, de virket bare redde og ville løpe. "Nå henter de kong Lizardman eller noe annet jævlig" var min frykt. Så jeg ser ikke helt poenget med å ta dette opp, for vi hadde ikke motiver for å gjøre annet i situasjonen. |
|
|
|
Post by Zarn on Mar 4, 2009 1:56:34 GMT -5
Jeg husker den situasjonen som noe mer nyansert, men siden spillerne i gruppa ikke var noe større interessert i de recapene som jeg postet, sluttet jeg å ta notater omkring tre spillinger før dette skjedde. Jeg ønsker heller ikke egentlig å rippe opp i denne historien, ut over å bruke det til å illustrere poenget mitt. Videre kan jeg også bruke dette til å illustrere at det jeg karakteriserer som 'random acts of violence', kan bli tolket på en annen måte av spillerne enn det GM gjør. Så om vi skal diskutere denne saken videre, foreslår jeg at vi gjør det via privat messaging, evt ved en dertil passende anledning i stedet for å spamme boardet.
Forresten HAR jeg ( N ) PCer som jeg liker å spille, men de er system- og genrespesifikke.
Michael Chodosh, jumpy street samurai extraordinaire, comes to mind når det gjelder Shadowrun 2.
Dakruko, ancient superpowered being, har dukket opp mer enn én gang i Street Fighter. (Men det har krølltangviftende frisørninja også gjort, så jeg antar det har lite å si.)
I D&D har spellweavers vært i bakgrunnen mer enn én gang, men spillerne har sjelden sett dem eller plukket opp hintene om at det var spellweavers involvert :-)
|
|
