Verdens beste rollespillsystem

[Zarn]

Som vanlig, når jeg egentlig skulle jobbe med andre ting, jobber hjernen min intenst med å få meg til å bruke tid på tant og fjas. Jeg er overbevist om at min verste fiende er meg selv. Og sånn er det bare. But if you can't beat them, join them.

Så egentlig, hva er egentlig det beste rollespillsystemet? Hvilke kriterier har en til at et rollespillsystem skal være bra?

Selv har jeg en diger liste av rollespillsystem som jeg har lekt med, gjerne med en meter supplementer, og samtidig har jeg prøvd å bygge noen homebrew systemer også. Homebrew har generelt sett ikke fungert noe vesentlig bedre enn de andre systemene jeg har håndtert - men ikke noe verre enn det heller. Tatt i betraktning av at det var AD&D 1st ed jeg hadde å sammenlikne med, så er kanskje ikke det så rart.

De første rollespillbøkene mine var faktisk kopierte på en eller annen skole sin kopimaskin. At foreldrene mine kopierte disse bøkene til meg fatter jeg ikke den dag i dag. Det er tross alt snakk om bøker som er bokstavelig talt på hundrevis av sider. Jeg husker det ikke som om at det var et problem heller.

Legends and Lore, AD&D 1st ed, paizo.com/image/product/catalog/TSR/TSR2013_500.jpeg var en av de første bøkene jeg fikk tak i på denne måten. Ukritisk leste jeg gjennom alle de forskjellige gudesystemene som ble presentert i denne boka, og jeg beundret de forskjellige, vanvittig vakre Larry Elmore (rest in peace) bildene jeg så der. Lite skulle jeg vite at dette ville være startskuddet til en livslang besettelse.

Etter litt rot med AD&D 1st ed, med en påfølgende konvertering av ting til vårt (Øyvind Eliassen og jeg) eget system tungt influert av DragonLance (vi hadde red robes, black robes og white robes, og ganske innfløkte regler på hva de forskjellige skulle gjøre), hadde vi ganske mange maskinskrevne sider. Det var min første erfaring med et tastatur - og opp gjennom tiden skulle det bli flere. Disse sidene hadde vi (Øyvind og jeg) dytta inn i ganske store permer - hvorpå vi prompte gikk over til noe helt annet - Hell on Earth.

Hvor påvirket vi var av Mad Max og tilsvarende på dette tidspunktet, vet jeg ikke. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde lest Brave New World av Aldous Huxley, og Hothouse av Brian Aldiss. I alle fall gikk vi inn for en setting som var ganske apokalyptisk - eller kanskje postapokalyptisk - men vi spilte aldri noe i den; vi bygde bare endeløse lister av utstyr og monstre til den.

Deretter ble det RoleMaster 2nd Edition (med RMC II, selvsagt). Øyvind hadde på dette tidspunktet spilt en del RoleMaster tidligere, men her dukket det opp en hel del spillinger med både Øyvind og jeg som GMer. Til syvende og sist hadde Øyvind og jeg en ganske grundig forståelse av RM2 og alle dens viderverdigheter, inkludert bruken av RMCer til og med RMC V.

Det var omtrent på dette tidspunktet at jeg også begynte å kjøpe Space Master boxed set'ene, og forsto heller lite av Herzsprung-Russel diagrammet som var nødvendig for å lage systemer i forhold til de reglene som var i boka. Lite visste jeg at det ikke var før 3. klasse på videregående at jeg kom til å lese H-R diagrammet på nytt igjen, men denne gangen kom det til å være easy peasy, siden jeg hadde fått meg litt mer fysikk i hodet til da.

Jeg hadde lest alt av DragonLance, jeg hadde spilt fem-seks systemer, og så begynte jeg på videregående. Og da snakker vi 90-tallet. ICE begynte så smått å få problemer, og foldet til syvende og sist helt. Men det var vel slutten av ungdomsskolen, begynnelsen av videregående at jeg møtte på det som skulle bli min store kjærlighet - Star Wars d6.

Star Wars d6 systemet ble på mange måter det systemet som jeg kan mest av uten å ha noen bøker framfor meg i det hele tatt. Jeg kan character creation utenat. Eksempler. Monstre. Finurlige system-breaking moves. Hele greia. Nettopp dette er både styrken og svakheten til Star Wars d6 - det er relativt lett å breake, men det er relativt lett å bruke også.

Andre spill som dukket opp i rask rekkefølge, var slikt som Buck Rogers in the XXVc Century (woohoo, jeg er referert på Wikipedia), Shadowrun 2 (som vi knakk noe så vanvittig ettertrykkelig, men da snakker vi om det som foregikk første gangen jeg var universitets-nivå student), Street Fighter the Storytelling Game, Ars Magica, og mange flere enn det. RuneQuest, for eksempel, bare for å plukke noe. Ofte har jeg lest lausrevne sourcebøker til forskjellige systemer, spesifikt for bakgrunnen.

I så måte er fortsatt RQ sin Land of Ninja en fantastisk sourcebok www.waynesbooks.com/images/graphics/landofninja.jpg

Merkelig nok hadde jeg aldri vært spesielt fascinert av Call of Cthulhu. Settinga var interessant nok, og systemet var enkelt nok, men det ble bare en spilling her og der - aldri en lang kampanje. Mythus: Dangerous Journeys (rest in peace, Gary Gygax) dukket også opp, pluss at AD&D 2nd ed hadde vært en konstant kompanjong opp gjennom tiden.

Jeg hadde også på denne tiden - midt på 90-tallet, om jeg husker rett - mine første encounters med GURPS (som da vel var i 3rd ed eller noe sånt), samt Champions / HERO systemet. Begge var systemer som skulle være universelle, men som gjorde det på fundamentalt forskjellig måte. Begge gjorde stort inntrykk på meg. I tillegg kom X-Com spillene, og tidligere hadde jeg spilt stort sett alt av SSI sine Gold Box games.

Eye of the Beholder serien spilte jeg, men ble på ingen måte like hekta som med for eksempel Pool of Radiance, Pools of Darkness, Curse of the Azure Bonds, Secret of the Silver Blades, eller de forskjellige DragonLance spillene. Og, selvsagt, Buck Rogers spillene.

Ah, good times, good times. I den seinere tid, derimot, har jeg begynt å se systemer som jeg ikke liker fullt så godt (SR3), som jeg mener en må min-maxe i for å få en karakter som fungerer halvvegs (SR4), samt hauger og bøtter med exploits i D&D 3rd Ed (Greater Magic Weapon, Tenser's Transformation, triple-empowered Cat's Grace, Haste?) og D&D 3.5. Jeg har kjørt kampanjer når jeg egentlig ikke skulle gjøre det, og jeg har kjørt spillinger når jeg hadde både lyst og ikke lyst, i systemer som jeg både har likt og ikke har likt.

Dermed begynner så smått spørsmålet å melde seg - hva er best? Og som i de gamle reklamene om Idun ketchup - hva slags best snakker vi om her? Slik jeg ser det, vurderer en et system ut fra flere kriterier, og mange av disse kriteriene er kampanje-spesifikke. I motsetning til en (gammel) venn av meg som mener at alt skal konverteres til GURPS eller TimeLords (eldgammelt system), mener jeg vanligvis at det er viktig at systemet støtter den typen spill som en vil ha i kampanjen.

Skal en kunne helte masse, hoppe ned fra høye bygninger, høgge ned fiender i hopetall - så må systemet støtte det. Hvis ikke blir det stor gjennomtrekk av karakterer i systemet. Dersom alt skal være nitty-gritty "realistisk", så bør det være vanskelig å få en karakter til å overleve i åpen kamp slik at en unngår det i størst mulig grad. Ring Ring Ring - Cthulhu er et sånt system.

Så hvilke kriterier skal en bruke for å vurdere hvor bra eller hvor dårlig et rollespillsystem er?

Er det en mørk kampanje? Er det å bli skadet ment å være farlig? Er det regler for sårinfisering og så videre for det? Er forskjellige former for healing og longevity style magics enkelt eller vanskelig tilgjengelig? Snakker vi hard sci fi, soft sci fi eller hva?

Til syvende og sist mener jeg altså at verdens beste rollespillsystem er et system som er tilpasset den kampanjen en har. Dermed har jeg også sagt at jeg også er en liten system-snobb - jeg liker ikke Warhammer FRP 2nd ed, for eksempel, og jeg er bare måtelig imponert over mesteparten av (gamle) World of Darkness (jeg har ikke sett på Requiem i det hele tatt, så jeg vet ikke hvordan setting reboot'en eventuelt har endret på noe).

Når det er sagt, så har jeg selvsagt en del favoritter.

Martial Arts Fury:
Street Fighter the Storytelling Game, men Trondheim Edition.

Elves with cyberware and submachineguns:
Shadowrun 2.

Epic Space Opera:
Star Wars d6, med Space Master som en god nummer to.

Medieval Mucking About:
Mange forventer at jeg kommer til å skrive D&D 3.0, 3.5 eller 3.75 her. Not so much. RoleMaster 2nd ed er teh shiz, biatchez.

Systemer med uforløst potensiale:
Dette er de systemene som jeg har lest, som jeg gjerne har noen bøker til, men som jeg aldri har fått spilt skikkelig, på en sånn måte at de har knaket litt i sammenføyningene. Jeg har hatt lyst, men det har bare ikke blitt sånn.

• SpaceMaster
  
• d20 Modern / d20 Future
  
• Talislanta
  
• Champions / Hero system 4th ed.
  

Systemer som jeg sannsynligvis kommer til å bruke mer seinere:

• Mutants & Masterminds 2nd Edition
  
• Star Wars d6 (baby, you know it)
  
• D&D 3.75 (Book of Experimental Might)
  
• Buck Rogers in the XXVc Century
  
• Street Fighter the Storytelling Game
  

Det jeg finner mest ironisk med det hele, er at det jeg på mange måter har spilt mest - AD&D 1st ed, AD&D 2nd ed, AD&D 2nd ed Skills & Powers edition, D&D 3rd ed, D&D 3.5 - slett ikke har vært favorittene mine. De har faktisk primært vært det som de jeg har spilt sammen med har hatt lyst til å spille.

Etter hvert har jeg også gått mer og mer bort ifra overkompliserte systemer. D&D 3.75 er et unntak, men det er fordi jeg synes det introduserer mange interessante konsepter inn i en ellers 3.5 verden. Ut over det har jeg enkelte ting jeg foretrekker når det gjelder rollespill:

• Ett A4-ark er nok for alt som har med karakteren å gjøre
  
• Ett bilde sier mer enn 1000 ord
  
• Musikk og lydeffekter er enkle, men virkningsfulle hjelpemidler
  
• Dersom det er viktig spillmekanikk på enkelte egenskaper, ha det skrevet ned uavhengig av den opprinnelige referansen
  

Det får være nok ranting. Nå får jeg heller gå over til virtual memory igjen.

[Kzer-Za]

Star Wars D6 for life. Har fortsatt bøker i hylla her jeg henta opp selv om jeg aldri har fått brukt dem i Tromsø.

Kz

[Garm]

Apr 28, 2008 7:43:13 GMT -5 Zarn said:

....vanvittig vakre Larry Elmore (rest in peace) bildene jeg så der.

De gode nyhetene er at han fortsatt maler og tegner. Og han lager nye episoder av Snarfquest!

[Svarte Hanske]

Når en snakker om rollespill-systemer er det naturlig å nevne titler på selve spillene fordi disse vekker minnet om konseptet det spillet bygger seg rundt. Det skal jeg prøve å la være å gjøre nå.

Å diskutere verdens beste rollespill-system er å diskutere et ideal. Et herlig bilde på det fantastiske, kanskje med stor F. Det skal som konsept og prinsipp påføre spillere og spilleder en Fantastisk opplevelse uten regel-kranglinger, oppslag av innfløkte regler og andre store fartsdumper som fjerner spill-opplevelse. Kreativitet kan det ikke påføre sine brukere, det kan spilllet kanskje være en kilde til.

Mengden informasjon brukere må konsumere og produsere er også en sterk faktor for hva som er beste rollespill-system. Må man lese en regelbok, må man lese ti regelbøker, gjerne flere? Må man bruke basis- eller avansert matematikkforståelse for å komme frem til attributter, og det samme gjelder også språkforståelse.

Hvis et rollespill-system er så intuitivt at de med svært lite forkunnskaper kan forstå og bruke mediet, vil jeg påstå det er et pluss. Det er i utgangspunktet ikke nødvendig med X tabeller og Y supplementer for Z handlinger. Samtidig er det heller ikke viktig å bruke regler som et hovedfokus for hvordan forklare aspekter i spillet. Skal spillet ha setting eller regelsystem som basis? Skal disse henge sammen?

[Zarn]

WTF? Hvem var det da av de kjente artistene som døde av hjerteproblemer her for et år eller to siden? Ikke at jeg ikke er glad for at Larry Elmore fortsatt er i live, men jeg trodde faktisk at karen var død.

Kanskje det var Tim Hildebrandt jeg tenkte på? Hmm...

Svarte Hanske:
Hvorfor ikke nevne titler på spillene? Dersom du tenker på emo-spillet Wraith: The Oblivion, og mener det har gode spillmekanikker, har jeg ikke tenkt å rippe mer opp i det enn ... åh faen, det gjorde jeg jo nå....

:-)

[Fleet Admiral Hektor Protektor]

Call of Cthulhu, 5th ed. Ferdig arbeid.

[FlightOfGreen]

Wraith the Oblivion.

[Kohr-Ah]

Geek: Teh Loltastic.

Å nei, dette var kanskje ikke en ny ordlek-tråd?

[Svarte Hanske]

Apr 30, 2008 10:26:29 GMT -5 Zarn said:

Svarte Hanske:
Hvorfor ikke nevne titler på spillene? Dersom du tenker på emo-spillet Wraith: The Oblivion, og mener det har gode spillmekanikker, har jeg ikke tenkt å rippe mer opp i det enn ... åh faen, det gjorde jeg jo nå....

:-)

For å besvare spørsmålet: Nei, det tenkte jeg ikke på. Hvorvidt jeg kan la være å tenke på det fordi det er en del av min kunnskap om rollespill generelt, er en helt annen sak, men det innbefatter jo ganske mye rart, som DnD, SLA, Hackmaster, The Riddle of Steel etc.

Hvis jeg skulle nevne et spill med utrolig bra rollespill-system, må det bli Blue Planet v2. Eneste problemet med det er at det ikke er umiddelbart intuitivt, man må arbeide litt i oppoverbakke før det blir "aha!" og det blir ganske intuitivt. Årsaken til dette er at alle skills er oppdelt i kategoriske båser, som f.eks. Survival er en slik kategorisk bås og skills som fishing, foraging, orientering ligger under dette. Det er også slik at hver attributt kan brukes sammen med forskjellige skills utifra hva man prøver å oppnå. Dette gjør spillet meget fleksibelt, men det tar som nevnt litt tid før brukere får satt seg inn i spillet.
Også en stor grunn til at jeg liker Blue Planet, er combat systemet de bruker. Ofte er et spill-system enten veldig bra på combat eller veldig bra på alt annet enn combat, og det er sjelden man finner systemer som er god til begge.

F.eks. hvorfor jeg synes World of Darkness er inferior til Blue Planet er nettopp combat systemet og måten skade er lagt opp på. Hvordan er det bestemt at alle har 7 health-levels? Det ble forsøkt forbedret i New WoD med at stamina bestemmer health-levels, men det er ikke en forbedring, bare en slags forklaring på noe abstrakt de ikke helt forstår selv. Samme gjelder alle systemer med hitpoints. Det er ikke realistisk, men hvis man vil gå for en magisk fantasy verden der det er epic battles, må man nesten ha hitpoints eller tilsvarende. Det kommer igjen an på hva spillet og gruppen prøver å oppnå.

Combat i Blue Planet er lagt opp for å være abstrakt, men ikke ubestemmelig abstrakt uten mening, nei her gir de komplett oversikt over hvordan de kom frem til dette og hvorfor de syntes dette var den beste ideen. De skiller ikke mellom skade: All skade har potensiale til å være dødelig, derfor unnlot de å blande inn forskjeller mellom blunt, slashing, piercing som andre spill har en tendens til å gjøre. Det overlates til spilleder å fortelle hva som skjer når en skade inntreffer, basert utifra om skaden er minimal, medium eller severe. Sjokk, trauma, blodtap, slike ting er også tatt med. Det er gjort spesielt rede for drukning/ kvelning, elektrisitet og ild, siden disse fungerer på flere nivåer enn et knyttneve-slag, naturlig nok.

Et annet problem som er i rollespill-systemer, er hvordan hanskes karakter-utvikling uten at det blir for teit, for ubalansert, for urealistisk osv. Er man ute etter epic fantasy, er gjerne level up en helt grei løsning. Da er det igjen spørsmål hva karakterer får hvert level, om det skal være inndeling i klasser eller ikke.

Blue Planet har, i likhet med en del andre spill, et ganske åpent karakter-valg og ganske åpen utvikling. Skal man følge reglene slavisk, koster det ganske mye å oppgradere en hoved-attributt. Man må spille mye for å oppnå dette. Samtidig er attributes capped, det er menneskelig umulig å oppnå mer enn så og så mye. Skills er mye lettere å oppgradere i starten, og koster mer senere. As it should be. Dette gjør at kampanjer med Blue Planet blir ganske interessante, fordi rollene er i en sakte utvikling istedenfor å plutselig bli dobbelt så god eller deromkring.

Oppsummert liker jeg Blue Planet v2 fordi det er et nært realistisk system, samtidig som det lett går an å modifisere for å brukes til helt andre settinger. Blue Planet-settingen er ikke bundet av systemet, ei heller er systemet bundet av settingen, de er begge bare utrolig bra gjennomført.

Så hvorfor spiller ikke alle Blue Planet? vil være et naturlig spørsmål. Svaret er ikke konkret. Kanskje de ikke vet om spillet, kanskje det er fordi det er nært realistisk sci-fi, kanskje fordi det virker for komplisert, kanskje det ikke er emo/ punk/ rock/ goth nok, kanskje fordi det har lite supplementer og noen elsker å samle på supplementer? Er det for lite epic battles med drager/ lich kings/ demoner/ engler? Mangel på magi?

Det hele koker ned til hva man vil oppnå med systemet, som er meget subjektivt.

Eksempelvis er systemet i Call of Cthulhu mest beregnet på one-off. Kampanjer med det systemet blir epic failure om man ikke tillater nye roller som blir inkorporert i kampanjen for at det skal gå rundt, eller arbeide ganske heftig med systemet for at det muligens skal kunne fungere bedre, men da har man laget et nytt system og bruker i bunn og grunn bare settingen. Hvis man liker one-off, er dette systemet å forholde seg til. Meget enkelt for denslags.

Star Wars d6. Som nevnt, er dette ufattelig enkelt å breake. En død grevling i veikanten med traktor-merker over skallen kan breake systemet, men det er igjen eneste større innvendig jeg har mot systemet. Det er ganske bra, så lenge man holder folk i ørene og sier NEI! ofte. Litt kjedelig å bli tvunget til å passe på spillerne sine slik pga systemet, men da e no so. Det er en del andre rare ting i dette systemet, som falling damage som hadde en merkelig lav cap. Kanskje det kom en errata etter at vi sluttet med dette.

Vel, ganske mange spesielle systemer er blitt produsert. Avogtil lurer jeg på hva folk har puttet i sokkene sine før de røykte disse og skrev systemene sine. SLA industries f.eks: Spillet går ut på å være combat-horer, men det er ufattelig lett å dø i spillet og character-creation tar laaaaaaang tid.

PS: Liten ting om World of Darkness generelt; Settingen er bedre enn reglene. Noe av det mest klumsete er hvordan systemet utgir seg for å være "mature" og egnet til sosial rollespilling uten fokus på kamp, men epic failure trer inn via at omtrent alle magiske evner i spillene fungerer fantastisk best i combat! Videre er det litt som med Star Wars d6: Man må holde spillerne i ørene, for plutselig kan man ha minst en aggro-ape i gruppen som er omtrent udødelig. Systemet trenger derfor enorm tweaking for å fungere optimalt, og da er man egentlig ute av "beste rollespill system"-debatten.

[Insignium]

Som "en-av" system er CoC min favoritt blandt de jeg har prøvd. Twilight 2000 en annen genialitet. Må inrømme at jeg tror Draug også vil bli en av mine andre favoritter der til tross for at jeg ikke har prøvd det enda.

Jeg er mer usikker på hav jeg skal si om kampanje systemene. Det må være en mulighet for karakter progresjon, mer spesifikt kreativ karakter progresjon. Man må kunne ha noen valg der. Blandt valg ligger D&D ganske høyt oppe, men jeg har et for stort problem med styrke relativiteten (mellom monster og menneske) og kampfokuset til å kunne si at det er en favoritt. Uansett så vil jeg bare si at mens vanlige 3.0 og 3.5 er litt som fomoriske kjemper med en misdannelse her og en byll der, så er 3.75 nærmere en ork med karisma 16. Det er ikke en nymfe, men langt bedre. CoC kan brukes til kortere kampanjer, men er vel egentlig ikke beregnet for det. Jeg har dog litt håp for nye Basic Roleplaying Deluxe, en fantasy rpg. kalt Cursed Empire og kommende Drakar och Demonar v.8 (husker ikke tittelen). Hvorvidt jeg har råd til å kjøpe noen som helst av disse, har tid til å lede en spilling med dem, eller ser det verdt det hvis jeg setter meg inn i dem... Ja det er en annen sak.

[Kohr-Ah]

Verdens beste rollespillsystem. Hard nøtt å knekke, helt klart. Jeg vet i alle fall to kandidater til hva som ikke er det i alle fall: Politi og røver og Fabula.

For meg er det viktigste at systemet er med på å bygge opp rundt stemningen til settingen. Hva som ligger i dette kriteriet er derimot litt diffust. Det er viktig at systemet ikke kommer i veien for handlingen og flåsete sagt det som er essensen/"tingen" til settinga. Hvis poenget er at man skal være hardbarka gatekjempere så er det et problem hvis man regelmessig må tilbringe ukesvis på sykehuset etter en turnering. Men at systemet ikke må komme i veien er ikke det samme som at det bør være så usynlig som mulig. For å fortsette forrige eksempel så ville det i mine øyne vært et problem med systemet hvis det ikke var passe detaljerte manøvre og angrep man kan gjøre.

Det finnes jo en del generiske systemer som kan tilpasses de fleste settinger, eller så kan man si at de fleste settinger kan tilpasses generiske systemer. Det kan således kanskje virke litt som om at koblingen jeg har mellom system og setting ikke er så tett som jeg gjerne vil. Det henger sikkert sammen med at en hel del av moroa med rollespill er det man gjør, og hvordan man husker det. Hvis man har brukt ymse mekanikker i en rollespillsituasjon blir de deler av det man husker, og derfor videre viklet inn i hvorvidt man liker (eller misliker) et system. Hvis et system gjennom sine mekanikker gjør at man får gjøre ting man syntes er morsomme, fantastiske, minneverdige osv. så har systemet gjort en god jobb med å støtte opp rundt settingen, og/eller stemingen.

Selvfølgelig er det jo mye man kan gjøre uten at det er systemer og mekanikker som beskriver eller styrer handlingen som gir samme resultat, men scripted/freeform/heavy/light-debatten er ikke noe jeg anser som særlig fruktbart i denne sammenhengen. Det er vel et ordtak som går noe i retning av "The play is the thing". Det viktigste er at man har det gøy og spiller noe man syntes er givende. Inntrykket mitt går mer og mer i retning av at det viktigste i en hver rollespillsituasjon er at man er at man vet hva man forventer og har lyst til i en spillsituasjon, og formidler dette på en fornuftig måte.

En ting jeg liker veldig godt i rollespillsituasjoner er at man får en viss følelelse av måloppnåelse, eller mer konkret at man sitter igjen med en følelse av å ha kommet litt lengre når en spilling er over enn før den begynte. Dette er jo noe som i stor grad er styrt av helt andre ting enn systemet, og godt mulig oftest avhenger av plottet, men systemmessige ting som at man har fått samlet flere tatt bidrar også. Det er selvfølgelig ikke bare positiv endring i plottet og akkumulering av tall som er del i dette - kanskje "utvikling" er et like bra ord som måloppnåelse. Eller kanskje begge? Følelsen av at man har påvirket settingen og folkene i den er også helt klart med her.

Det får være nok ranting for denne gang.

[Zarn]

Etter å ha startet på en prequel-kampanje til kampanje-kampanjen, har jeg bestemt meg for at Star Wars d6 with all the trimmings er veien å gå. På tross av at enkelte har litt imot extended universe, føler jeg at bakgrunnshistoria og detaljnivået er så stort at en har plass til sin egen lille sak, samtidig som at en kan tweake utstyr og greier akkurat dit en vill. Dayaskar Sector 4 teh win...

Samtidig føler jeg det ville være galt å undervurdere Street Fighter. Når det gjelder å nå mål, er det få systemer som er bedre enn Street Fighter. Å få en win har faktisk en game-mekanisk effekt, og ikke bare en 'fluffy' effekt. Selvsagt er jeg klar over at det stort sett er Jørn og jeg som har rantet om Street Fighter, men noen av dere har i det minste fått prøvd for å se om dere så lyset