Post by Fleet Admiral Hektor Protektor on Dec 29, 2006 14:30:53 GMT -5
"In an insane world, look to the madmen for the truth."
The Dark Knight Strikes Again. Utskjelt, forhatt, rakket ned på og generelt ansett for å være et slett arbeid. Teser som "Sin City med Batman i hovedrollen" og "ikke den oppfølgeren til DKR vi hadde forventet" er de mest brukte, mens mer kunstnerisk kritikk av både den tidvis manga-inspirerte visuelle fremstillingen og den overtydelige bruken av Photoshop i fargeleggingen ofte trekkes frem som hovedgrunner til at dette verket tilsynelatende ikke holder mål. Jeg kan ikke annet enn å dementere samtlige grunner som riv ruskende gale. The Dark Knight Strikes Again (heretter DK2) er rett og slett en fantastisk oppvisning i tegneseriekunst.
Først og fremst vil jeg ta for meg de kunsteriske argumentene. DK2 ER annerledes. Noe av det som gjorde både The Dark Knight Returns (DKR) og Millers tidligere arbeid med Ronin å ubeskrivelig unikt, var hans runde, ujevne og svært røffe stil. Mange tilhengere av klassisk "ren" superhelttegning (eksempelvis Neal Adams Batman), hadde problemer med å tilpasse seg Millers tidvis skisseliknende og grove stil (se for eksempel forsiden på fjerde del, The Dark Knight Triumphant). Denne grovheten er fortsatt tilstede i DK2, men bare i bestemte storyarcs. Alt som relaterer til Lex Luthor, er grovt og ujvent. Ansiktet til Superman er konsekvent svært "skittent" og skisseaktig fremstilt. De klassiske Millerske trekkene er fotsatt til stede.
Samtidig er Millers kontrasterende, skarpe kanter fra Sin City tidvis svært fremtredende. Først og fremst i form av den maskerte Batman og i særdeleshet Carrie Kelly. Mye av DK2 er som hentet regelrett ut av drømmesekvensene i Hell And Back. Et nytt element, er derimot en kombinasjon av flere stilarter Miller tidligere hare hintet til eller brukt diskret, denne gangen blåst opp i full symfoni. Manga-elementene er trukket frem som et eksempel på dette, til tross for at Miller brukte veldig klare manga-tendenser i Ronin og Elektra Lives Again. Den kunstneriske stilartkritikken mot Miller er dermed fullstendig feilslått; DK2 er på ingen måte en eksperimentell lekeplass, det er snarere en snedig oppbygget stilartfusjon som i større grad enn de fleste andre tegnede romaner skaper et helhetlig bilde av forskjellige storyarcs nettopp gjennom visuelt skille. Det er umulig å ta feil av Plasticmans herjinger og Luthors grisebanking av Batman; de foregår ikke bare på forskjellige steder, men også på forskjellige alvorlighetsnivåer, og dette skillet er gjort overtydelig gjennom bruken av stilart, snarere enn tekstbokser av typen "Meanwhile, at the Superchicks concert."
Hva bruken av Photoshop angår, er det vanskelig å ta objektiv stilling for eller mot det. Enten liker man det, eller ikke. At Lynn Varley likevel har valgt å bruke en tidvis høyst overdreven mengde digital fargelegging setter likevel sitt tydelige preg på serien. Sammenliknet med f.eks. Dave Stewarts digitale fargeleggin av Catwoman: When In Rome, skaper Varley igjen en overlydelighet gjennom eksessiv bruk.
Dette leder meg videre til det skrevne innhold, selve historien. Jørn har uttalt at DK2 "ikke finnes subtil", en tese som med all mulig tyngde kan sies å stemme med det jeg allerede har skrevet om det visuelle. Samtidig er tesen vel så viktig og riktig i det skrevne. Historien er ikke subtil. Alle poenger smøres tjukt på, det ligger lite og lurer under overflaten. Selv ser jeg ikke dette nødvendigvis som et dårlig ting, men snarere et svært effektivt litterært virkemiddel. Historien som fortellers er først og fremst en kommentar til et totalitært regime. Måten Luthor og Brainiac manipulerer og kontrollerer folket på, gjennom den datagenererte presidenten, og hvor lite effekt dette i realiteten har på folks oppfatning at de faktisk lever gode liv, forteller alt om hvor lite subtil historiegrunnlaget er. Så hvorfor pakke det inn i en serie metaforer og skjulte poenger? Når Batman i beste Bond-skurk-stil legger ut i detalj for Superman hvorfor han beseirer ham så enkelt som han gjør, er han i realiteten ikke annet en skyggesiden av det totalitære samfunnet. Subtiliteten har ikke plass i denne historien - det er ikke gåter Miller vil fortelle oss, det er et rop til samfunnet om å våkne opp og dra hodene sine ut av sine respektive rumper.
Det er også her hovedpoenget mitt ligger; DK2 er, i kraft av sitt voldsomme skille fra DKR, en hel annen verden. Ja, det er en oppfølger. Nei, de har ikke stort mer med hverandre enn hovedpersonen. Enkelte mener dette er kritikkverdig; jeg mener det er det som gjør DK2 verdt å i det hele tatt bruke tid på å analysere. DKR var en politisk kommentar i sin tid, og det er et poeng vi ikke må glemme å ta med i beregningen. Samtidig er DK2 en politisk kommentar i sin egen tid, solide 15 år etter DKR. Den kontemporære konteksten har fullstendig endret seg, og som sådan er de to verkene nødt til å leses i forskjellige perspektiver. Dette er ikke bøker skrevet med samme intellektuelle bakgrunn. Dette poengteres også av Batman selv; i krangelen med Barry Allen (s. 144 ff.) utbryter Batman "We spent our whole careers looking in the wrong direction!I hunted down muggers and burglars while the real monsters took power unopposed!", kanskje den sterkeste enkeltkommentaren i hele boken. Batman setter fingeren på nøyaktig det USA kom til å gjøre i Afghanistan og USA i etterkant av 9/11; å gå etter det man kan i mangel på kunnskap om det som foregår i bakhånd.
Samtidig er Bruce selv blitt langt galere enn tidligere. Batman har alltid har klare. psykotiske trekk - i DK2 er disse blåst fullstendig ut av proporsjoner, og utviklet det siste steget til fullstendig galskap. Skillet mellom Bruce Wayne og Batman er fullstendig visket vekk, og igjen står en kappekledd kriger fullstendig uten skrupler. Utviskingen av identitetsskillet har med all mulig tydelighet også vasket vekk prinsippene Batman levde etter som følge av innsikten Bruce Wayne hadde i menneskelighet. Han lemlester og skader sine motstandere, og hva mer markant er; han aksepterer nå at drap er en del av en superhelts virkemidler, og går sogar så langt som faktisk å bevisst ta livet av Dick Grayson selv. Det eneste som er igjen av den tradisjonelle Batman er kostymet og den metodiske arbeidsmåten. Resten er visket vekk av et samfunn som ikke aksepterte hans syn. Den Batman vi møter er i høyeste grad resultatet av handlingene i DKR, selv om det ikke nødvendigvis er de direkte følgene av handlingen der.
I sum må DK2 i så måte sies å være det briljante stykket arbeid det er hovedsaklig av to grunner. Først og fremst Frank Millers baller til å skape noe komplett nytt og uventet innen en forventet franchise. Han tør å bruke fallerte og utdaterte roller i nye settinger, han tør å ta livet av etablerte maktfaktorer uten engang å la dem slå tilbake eller forsvare seg. Bildet han tegner av håpløshet er tilsynelatende komplett, selv etter bokens slutt og tilsynelatende "seier". Den andre er det politiske virkemiddelet, som skaper et uhyrlig skremmende verdensbilde. Sett i kontekst av de siste års samfunnsutvikling, både den amerikanske krigføringen i midtøsten såvel som borgeropprørene i Frankrike og øst-Europa og drapet på Litvinenko, er DK2 er svært skremmende visjon. Den forteller oss hvor vi er på vei, og hva vi er i ferd med å gjøre med oss selv. Det er usminket, rått og brutalt.
For la oss se det i øynene; når selv Batman forsvarer drap i affeksjon, hva hindrer da resten av oss fra å plukke opp et våpen og skape vår egen lov? Det er dette poenget Frank Miller prøve å fortelle oss, og det øyeblikket du har forstått hva han prøver å si, er DK2 uten sidestykke den mest skremmende Batman-fortellingen som finnes (Grant Morrison får ha meg unnskyldt). Det er, i mine øyne, intet mindre enn et solid stykke arbeid fra et verk som på overflaten ser ut som en eksplosjon i farger og stilarter, og beviser igjen hvilket fantastisk øye Miller har for å fortelle en historie. Eller som han sier det selv, gjennom Green Lanterns tanker; "It's only sensible to avoid contact with a species that points weapons at it's own territory."
So say we all.
The Dark Knight Strikes Again. Utskjelt, forhatt, rakket ned på og generelt ansett for å være et slett arbeid. Teser som "Sin City med Batman i hovedrollen" og "ikke den oppfølgeren til DKR vi hadde forventet" er de mest brukte, mens mer kunstnerisk kritikk av både den tidvis manga-inspirerte visuelle fremstillingen og den overtydelige bruken av Photoshop i fargeleggingen ofte trekkes frem som hovedgrunner til at dette verket tilsynelatende ikke holder mål. Jeg kan ikke annet enn å dementere samtlige grunner som riv ruskende gale. The Dark Knight Strikes Again (heretter DK2) er rett og slett en fantastisk oppvisning i tegneseriekunst.
Først og fremst vil jeg ta for meg de kunsteriske argumentene. DK2 ER annerledes. Noe av det som gjorde både The Dark Knight Returns (DKR) og Millers tidligere arbeid med Ronin å ubeskrivelig unikt, var hans runde, ujevne og svært røffe stil. Mange tilhengere av klassisk "ren" superhelttegning (eksempelvis Neal Adams Batman), hadde problemer med å tilpasse seg Millers tidvis skisseliknende og grove stil (se for eksempel forsiden på fjerde del, The Dark Knight Triumphant). Denne grovheten er fortsatt tilstede i DK2, men bare i bestemte storyarcs. Alt som relaterer til Lex Luthor, er grovt og ujvent. Ansiktet til Superman er konsekvent svært "skittent" og skisseaktig fremstilt. De klassiske Millerske trekkene er fotsatt til stede.
Samtidig er Millers kontrasterende, skarpe kanter fra Sin City tidvis svært fremtredende. Først og fremst i form av den maskerte Batman og i særdeleshet Carrie Kelly. Mye av DK2 er som hentet regelrett ut av drømmesekvensene i Hell And Back. Et nytt element, er derimot en kombinasjon av flere stilarter Miller tidligere hare hintet til eller brukt diskret, denne gangen blåst opp i full symfoni. Manga-elementene er trukket frem som et eksempel på dette, til tross for at Miller brukte veldig klare manga-tendenser i Ronin og Elektra Lives Again. Den kunstneriske stilartkritikken mot Miller er dermed fullstendig feilslått; DK2 er på ingen måte en eksperimentell lekeplass, det er snarere en snedig oppbygget stilartfusjon som i større grad enn de fleste andre tegnede romaner skaper et helhetlig bilde av forskjellige storyarcs nettopp gjennom visuelt skille. Det er umulig å ta feil av Plasticmans herjinger og Luthors grisebanking av Batman; de foregår ikke bare på forskjellige steder, men også på forskjellige alvorlighetsnivåer, og dette skillet er gjort overtydelig gjennom bruken av stilart, snarere enn tekstbokser av typen "Meanwhile, at the Superchicks concert."
Hva bruken av Photoshop angår, er det vanskelig å ta objektiv stilling for eller mot det. Enten liker man det, eller ikke. At Lynn Varley likevel har valgt å bruke en tidvis høyst overdreven mengde digital fargelegging setter likevel sitt tydelige preg på serien. Sammenliknet med f.eks. Dave Stewarts digitale fargeleggin av Catwoman: When In Rome, skaper Varley igjen en overlydelighet gjennom eksessiv bruk.
Dette leder meg videre til det skrevne innhold, selve historien. Jørn har uttalt at DK2 "ikke finnes subtil", en tese som med all mulig tyngde kan sies å stemme med det jeg allerede har skrevet om det visuelle. Samtidig er tesen vel så viktig og riktig i det skrevne. Historien er ikke subtil. Alle poenger smøres tjukt på, det ligger lite og lurer under overflaten. Selv ser jeg ikke dette nødvendigvis som et dårlig ting, men snarere et svært effektivt litterært virkemiddel. Historien som fortellers er først og fremst en kommentar til et totalitært regime. Måten Luthor og Brainiac manipulerer og kontrollerer folket på, gjennom den datagenererte presidenten, og hvor lite effekt dette i realiteten har på folks oppfatning at de faktisk lever gode liv, forteller alt om hvor lite subtil historiegrunnlaget er. Så hvorfor pakke det inn i en serie metaforer og skjulte poenger? Når Batman i beste Bond-skurk-stil legger ut i detalj for Superman hvorfor han beseirer ham så enkelt som han gjør, er han i realiteten ikke annet en skyggesiden av det totalitære samfunnet. Subtiliteten har ikke plass i denne historien - det er ikke gåter Miller vil fortelle oss, det er et rop til samfunnet om å våkne opp og dra hodene sine ut av sine respektive rumper.
Det er også her hovedpoenget mitt ligger; DK2 er, i kraft av sitt voldsomme skille fra DKR, en hel annen verden. Ja, det er en oppfølger. Nei, de har ikke stort mer med hverandre enn hovedpersonen. Enkelte mener dette er kritikkverdig; jeg mener det er det som gjør DK2 verdt å i det hele tatt bruke tid på å analysere. DKR var en politisk kommentar i sin tid, og det er et poeng vi ikke må glemme å ta med i beregningen. Samtidig er DK2 en politisk kommentar i sin egen tid, solide 15 år etter DKR. Den kontemporære konteksten har fullstendig endret seg, og som sådan er de to verkene nødt til å leses i forskjellige perspektiver. Dette er ikke bøker skrevet med samme intellektuelle bakgrunn. Dette poengteres også av Batman selv; i krangelen med Barry Allen (s. 144 ff.) utbryter Batman "We spent our whole careers looking in the wrong direction!I hunted down muggers and burglars while the real monsters took power unopposed!", kanskje den sterkeste enkeltkommentaren i hele boken. Batman setter fingeren på nøyaktig det USA kom til å gjøre i Afghanistan og USA i etterkant av 9/11; å gå etter det man kan i mangel på kunnskap om det som foregår i bakhånd.
Samtidig er Bruce selv blitt langt galere enn tidligere. Batman har alltid har klare. psykotiske trekk - i DK2 er disse blåst fullstendig ut av proporsjoner, og utviklet det siste steget til fullstendig galskap. Skillet mellom Bruce Wayne og Batman er fullstendig visket vekk, og igjen står en kappekledd kriger fullstendig uten skrupler. Utviskingen av identitetsskillet har med all mulig tydelighet også vasket vekk prinsippene Batman levde etter som følge av innsikten Bruce Wayne hadde i menneskelighet. Han lemlester og skader sine motstandere, og hva mer markant er; han aksepterer nå at drap er en del av en superhelts virkemidler, og går sogar så langt som faktisk å bevisst ta livet av Dick Grayson selv. Det eneste som er igjen av den tradisjonelle Batman er kostymet og den metodiske arbeidsmåten. Resten er visket vekk av et samfunn som ikke aksepterte hans syn. Den Batman vi møter er i høyeste grad resultatet av handlingene i DKR, selv om det ikke nødvendigvis er de direkte følgene av handlingen der.
I sum må DK2 i så måte sies å være det briljante stykket arbeid det er hovedsaklig av to grunner. Først og fremst Frank Millers baller til å skape noe komplett nytt og uventet innen en forventet franchise. Han tør å bruke fallerte og utdaterte roller i nye settinger, han tør å ta livet av etablerte maktfaktorer uten engang å la dem slå tilbake eller forsvare seg. Bildet han tegner av håpløshet er tilsynelatende komplett, selv etter bokens slutt og tilsynelatende "seier". Den andre er det politiske virkemiddelet, som skaper et uhyrlig skremmende verdensbilde. Sett i kontekst av de siste års samfunnsutvikling, både den amerikanske krigføringen i midtøsten såvel som borgeropprørene i Frankrike og øst-Europa og drapet på Litvinenko, er DK2 er svært skremmende visjon. Den forteller oss hvor vi er på vei, og hva vi er i ferd med å gjøre med oss selv. Det er usminket, rått og brutalt.
For la oss se det i øynene; når selv Batman forsvarer drap i affeksjon, hva hindrer da resten av oss fra å plukke opp et våpen og skape vår egen lov? Det er dette poenget Frank Miller prøve å fortelle oss, og det øyeblikket du har forstått hva han prøver å si, er DK2 uten sidestykke den mest skremmende Batman-fortellingen som finnes (Grant Morrison får ha meg unnskyldt). Det er, i mine øyne, intet mindre enn et solid stykke arbeid fra et verk som på overflaten ser ut som en eksplosjon i farger og stilarter, og beviser igjen hvilket fantastisk øye Miller har for å fortelle en historie. Eller som han sier det selv, gjennom Green Lanterns tanker; "It's only sensible to avoid contact with a species that points weapons at it's own territory."
So say we all.
