Post by Fleet Admiral Hektor Protektor on Aug 22, 2005 8:02:15 GMT -5
Har blitt bedt om å poste bakgrunnen for kampanjen av mine spillere, og hører selvsagt på slikt. Kommer samtidig til å bruke denne tråden til å "nøste opp tråder", dvs. poste NPC'er og liknende, til hjelp for nettopp de samme spillerne.
Uansett, her er bakgrunnen.
PRELUDIUM.
Den 27. februar 2009, bare uker etter innsettelsen av Amerikas nyvalgte president Bennett, brøt den tredje verdenskrig ut. Det amerikanske underskuddet under tidligere president Bush økte i omfang hvert år, og nådde ved utgangen av hans presidentperiode tusen milliarder dollar. Verdensøkonomien balanserte i en hårfin balanse, og president Bennetts løfter om ytterligere skatteletter var det siste loddet på vektskålen.
Et samlet vestlig verdenssamfunn vedtok, på initiativ fra Canada, Russland og Frankrike, å nekte USA videre lån. EU vedtok en nedbetalingsplan for USA, ikke ulik den Tyskland ble underlagt etter første verdenskrig, og de ble nektet videre militær opprustning på bekostning av sosialøkonomiske midler. En rungende klar kongress og en amerikansk folkeavstemning som talte 92.7 prosent mot den europeiske planen. Likevel valgte president Bennett, av frykt for å stå internasjonalt alene, å skrive under planen den 13. februar.
To uker senere spredde nyheten seg om at Kina, verdens utvilsomt mektigste økonomi etter det amerikanske fallet, var under angrep. En japansk-indisk allianse, støttet av Mongolia og et samlet Korea, hadde brutalt angrepet Kina fra tre kanter uten forvarsel, og gjennom blitz-angrep og grundig taktisk målrettethet utradert hele den kinesiske hærens ytre perimeter. Det ble rapportert om at allierte bakkestyrker allerede samme dag hadde entret Kina, og etablert stasjoner og fortifikasjoner på kinesisk jord. Den kinesiske hæren var slått tilbake før den i det hele tatt var klar over at den var under angrep. Det var tidenes mest effektive militære operasjon, og er til dags dato ikke overgått i ren taktisk genialitet.
Verden var i sjokk. Det ble raskt klart at angrepet var av ren økonomisk art; både japansk og indisk økonomi var høyst avhengig av den amerikanske, og den europeiske planen betydde enorme omveltninger også i deres respektive økonomier. Å gå inn i Kina var et angrep av ren territoriell art; ikke ulik den omfattende koloniseringen av Afrika på siste halvdel av 1800-tallet. Det var en handling for å sikre seg områder og ressurser, og på den måten styrke sin egen økonomi og posisjon.
Et nesten samlet EU fordømte angrepet, og varslet motangrep dersom alliansen ikke trakk seg ut innen to uker. Russland valgte dog, på grunn av sine nære grenser til de involverte partene, å forholde seg nøytral. Samtidig inngikk Pakistan og India en fredsavtale, hvor førstnevnte overtok det omstridte Kashmir-området mot deres støtte til alliansen. Pakistan sendte enorme styrker inn i Kina, og hadde innen åtte dager av sin invasjon tatt kontroll over den kinesiske muren.
2. april tok krigen en ny vending. USA erklærte offentlig sin støtte til alliansen, og president Bennett erklærte den europeiske planen død. Det ble vedtatt å sende hele utenlandsstyrken til Kina, for å bygge opp under alliansens krigføring. Kina, som til nå i krigen hadde holdt seg forholdsvis militært passiv ut over å forsvare egne vitale interesser, svarte brutalt og nådeløst. Samme natt ble deres samlede arsenal av atomvåpen avfyrt mot den amerikanske østkysten.
De få amerikanerne som overlevde – det er antatt at omtrent 160 millioner amerikanere døde i løpet av angrepet – fortalte at natten ble til dag, i det lyset fra hundrevis av massive eksplosjoner spredde om seg langs hele kontinentet. Østkysten ble i sin helhet utradert fra kartet, knust under millioner av megatonn med atomvåpen, og slukt av havet. Når støvet la seg og angrepet endte, var dagen blitt til natt. De enorme mengdene med støv, atomavfall og røyk fra eksplosjonene hadde brutalt endret atmosfæren over kontinentet, og skapt en skjerm av skittrester, støv og nedfall som holdt solen ute. Det amerikanske kontinentet var lullet inn i en evig, solløs natt.
Angrepet lamslo hele verden, ikke minst de allierte. Kina hadde holdt dem for narr og skjult sin militære styrke i over en måned, og lullet dem inn i en falsk følelse av trygghet. Parallelt med angrepet av USA ble det satt i gang et massivt motangrep mot alliansen, og flere strategiske mål, deriblant den kinesiske muren i sin helhet, ble brutalt gjenvunnet. Plutselig var alliansen fanget inne i Kina, uten mulighet til å bryte ut igjen av landet. Hærer ble splittet og en årelang, hensynsløs geriljakrigføring fulgte. EU forbannet Kinas handlinger og erklærte seg nøytrale, samtidig som Russland denne gangen valgte å erklære sin støtte til Kina.
I 2012 brakte Japan et nytt våpen på banen. De hadde i hemmelighet arbeidet med en slags supersoldat, og hadde i sitt arbeid oppnådd betydelige resultater innen forskningen på kunstig intelligens. Det er uvisst hvordan man klarte å smugle disse mekaniske supersoldatene til fronten, men det man vet sikkert er at deres ferdigheter innen infiltrasjon, sabotasje og snikmord endret bildet på krigen. Innen to måneder av den første rapporterte observasjonen av disse androidene, hadde krigen snudd seg i favør alliansen. Betydelige strategiske mål ble gjenvunnet, militære ledere og statsoverhoder ble brutalt snikmyrdet, kaos og anarki ble dyrket, og snart regjerte den sterkestes rett innenfor Kinas jernring langs egen grense. Tusener av kinesere vendte seg mot sin egen regjering, og sverget troskap til alliansen og deres løfter om seier. Krigen endret fullstendig karakter, og alliansen var de eneste som klarte å holde tritt med den utviklingen de selv manipulerte.
Den 13. desember i 2012 begynte alliansen nådestøtet som på sikt skulle vise seg å vinne krigen i deres favør. Fra India satte en massiv styrke bestående av androidiske supersoldater og taktisk geniale krigsledere, ut gjennom Midtøsten mot det europeiske kontinentet. Land for land brøytet de seg en brutal vei gjennom Sør-Europa, og videre nordover langs kysten. Samtidig gikk en liknende styrke motsatt vei, gjennom Sibir og over Russland. For hvert strategiske punkt og hver nasjon de erobret, ble betydelige forsterkninger fløyet inn, og alliansens posisjon ble brutalt forsterket på nesten daglig basis. Over de neste tre årene jobbet alliansen seg systematisk over kontinentet, inntil de til slutt hadde okkupert samtlige vitale områder på hele det Eurasiske kontinentet.
Samtidig som krigen raste, jobbet USA i det skjulte med gjenoppbygningen av sin engang stolte nasjon. Sterkt støttet av allierte midler, og ikke minst ved hjelp av arbeidskraften man regelrett kunne produsere gjennom den kunstige intelligensens inntreden, ble USA gjenoppbygget i enorme samlede sentralbyer. Der strålingen var som lavest, bygget man rene ”maurtuer”, ofte med opp mot 20 millioner innbyggere. Hele bydeler fra de gjenlevende delene av vestkysten ble flyttet inn i sentralbyene, og høyhus av dimensjoner verden aldri tidligere hatt sett ble bygget i rekordtempo. Den evige natten som hadde falt over det amerikanske kontinentet skapte en ny byggekultur, der blanke, svarte overflater som reflekterte lys fra de tusener av lyskasterne som ble bygget, og skapte en gjennomgående ulmende lyssetting. Sentralbyene ble små verdener i seg selv, opplyst av kunstig lys, som levde sine egne liv uavhengig av verden rundt seg.
23. januar 2016 satte alliansen inn det som skulle vise seg å bli det endelige og avgjørende angrepet. Den kinesiske muren ble brutalt overkjørt utenfra, samtidig som alle gjenværende lommer av moststand i Europa ble knust under alliansens overlegne styrke. De neste månedene var et eneste langt folkemord, som endte da alliansen den 21. august erklærte seg selv for herre over hele det Eurasiske kontinent.
Den 3. september ble den tredje verdenskrig offisielt erklært avsluttet. USA avga Alaska til alliansen, og mottok i retur hele Canada, Mexico og Latin-Amerika. Eurasia ble delt mellom Japan og India, relativt jevnt fordelt. De mindre nasjonene i alliansen underkastet seg raskt de japanske og indiske imperier, og Eurasia var innen utgangen 2016 fordelt på to nasjoner. De afrikanske, australske og søramerikanske kontinentene, som ikke hadde deltatt aktivt i krigen, sverget troskap til alliansens nyskapte verdensbilde, og forholdt seg på denne måten relativt uendret.
De første etterdønningene av krigen ble, paradoksalt nok, til å begynne med like fredfulle som krigen selv hadde vært brutal. Et fulltallig verdenssamfunn samlet seg for å gjenskape verden, og rydde opp i krigsrestene. Teknologien fosset frem, og det ble utviklet metoder for strålingsnøytralisering på rekordtid. Under press fra det japanske imperiet ble alle verdens atomvåpen effektivt destruert, og det amerikanske kontinentet ble strålingsnøytralisert slik at sentralbyene raskt kunne bygges ut over kontinentet snarere enn i høyden.
Samtidig som den økonomiske og materielle utviklingen over hele verden var rekordstor, var de menneskelige konsekvensene vel så enorme. På det eurasiske kontinentet ble de japanske og indiske imperiene stadig oftere ofre for terrorisme og borgeropprør, og de to gigantstatene utviklet seg snart til rene militærstater. Samtidig blomstret det nordamerikanske kontinentet – deres tidligere verdensfiender var så godt som eliminert, siden de var mer enn opptatt nok av å krige innenfor sine egne grenser. I løpet av få år blomstret USA opp igjen, tilbake til den samme nasjonen som de engang hadde vært, dog under den evige natten.
En ting var dog forskjellig fra det gamle USA. Menneskeheten var spredd i tre grupper; menneskene, androidene og mutantene. Utviklingen av den kunstige intelligensen hadde eksplodert de siste årene av krigen, og det var ikke lenger mulig å skille en androide fra et menneske på utseendet. Samtidig hadde strålingen etter atomangrepet skapt en flom av mutasjoner. Noen var synlige, som ekstra lemmer og endret kroppsstruktur, mens andre ting, som ekstra hjerte og evnen til rask regenerering, var ofte umulige å oppdage.
Felles for begge disse gruppene var at de ble sett på som umenneskelige. En androide hadde ikke livets rett, og en mutant hørte rettmessig hjemme i arbeidsleire for å fremme den menneskelige utviklingen. Dette ble raskt den allmenne oppfatningen, og det utviklet seg egne jegere som spesialiserte seg innen fjerning av disse misfostrene fra samfunnet. Disse ble på folkemunne kalt privatagenter, leiesoldater som gjorde den jobben politiet ikke klarte.
Disse privatagentene ble raskt delt inn i to grupper; de virkelig gode, og de middelmådige. De virkelig gode var ofte mutanter som jaget androider og omvendt, og enda oftere mennesker som jaget begge rasene av misfostre. Det utviklet seg etter hvert til en stille territoriekrig mellom privatagentene, der jakten på penger og kunder ble underordnet i jakten på prestisje og viten om at en hadde rykte på seg for å være ”ren”. Samtidig lot samfunnet krigen rase i sin stillhet; en død mutant var tross alt en død mutant, uansett om han hadde vært en fantastisk privatagent før sin død.
Etter noen år stabiliserte territoriekrigen seg noe – den eksisterte fortsatt, men mengden privatagenter som faktisk var misfostre var så betydelig redusert at det nå var på tide å igjen konsentrere seg om å rydde opp på gateplan. Privatagentene ble snart rene leiemordere, som kun arbeidet på oppdrag fra arbeidsgivere som ville bli kvitt motstandere eller fiender de regnet med var androider eller mutanter. Begge gruppene av misfostre var etter hvert så rendyrket at bare de aller beste klarte å skille dem fra menneskeheten, og antallet privatagenter sank drastisk i takt med vanskeligheten i å spore opp målene. Noen få privatagenter stod likevel rakrygget tilbake; de aller, aller beste, hevet over loven, med selverklært rett til å drepe.
Det er antatt at det finnes under hundre gjenlevende privatagenter igjen i USA, og de holder seg uten unntak anonyme og utenfor offentligheten. Deres tjenester koster som oftest ekstremt høye summer, og tilgang til dem forutsetter kjennskap til deres kontaktnettverk, som oftest gjennom stråmenn i underverdenen. Det er ikke uvanlig at privatagenter arbeider i grupper på opp til fem, og de er vel så ofte kvinner som menn. Et fellestrekk for dem er likevel at de ofte er født tidlig på 1990-tallet, og at de nesten uten unntak har en fortid som ungdomskriminelle.
Uansett, her er bakgrunnen.
PRELUDIUM.
Den 27. februar 2009, bare uker etter innsettelsen av Amerikas nyvalgte president Bennett, brøt den tredje verdenskrig ut. Det amerikanske underskuddet under tidligere president Bush økte i omfang hvert år, og nådde ved utgangen av hans presidentperiode tusen milliarder dollar. Verdensøkonomien balanserte i en hårfin balanse, og president Bennetts løfter om ytterligere skatteletter var det siste loddet på vektskålen.
Et samlet vestlig verdenssamfunn vedtok, på initiativ fra Canada, Russland og Frankrike, å nekte USA videre lån. EU vedtok en nedbetalingsplan for USA, ikke ulik den Tyskland ble underlagt etter første verdenskrig, og de ble nektet videre militær opprustning på bekostning av sosialøkonomiske midler. En rungende klar kongress og en amerikansk folkeavstemning som talte 92.7 prosent mot den europeiske planen. Likevel valgte president Bennett, av frykt for å stå internasjonalt alene, å skrive under planen den 13. februar.
To uker senere spredde nyheten seg om at Kina, verdens utvilsomt mektigste økonomi etter det amerikanske fallet, var under angrep. En japansk-indisk allianse, støttet av Mongolia og et samlet Korea, hadde brutalt angrepet Kina fra tre kanter uten forvarsel, og gjennom blitz-angrep og grundig taktisk målrettethet utradert hele den kinesiske hærens ytre perimeter. Det ble rapportert om at allierte bakkestyrker allerede samme dag hadde entret Kina, og etablert stasjoner og fortifikasjoner på kinesisk jord. Den kinesiske hæren var slått tilbake før den i det hele tatt var klar over at den var under angrep. Det var tidenes mest effektive militære operasjon, og er til dags dato ikke overgått i ren taktisk genialitet.
Verden var i sjokk. Det ble raskt klart at angrepet var av ren økonomisk art; både japansk og indisk økonomi var høyst avhengig av den amerikanske, og den europeiske planen betydde enorme omveltninger også i deres respektive økonomier. Å gå inn i Kina var et angrep av ren territoriell art; ikke ulik den omfattende koloniseringen av Afrika på siste halvdel av 1800-tallet. Det var en handling for å sikre seg områder og ressurser, og på den måten styrke sin egen økonomi og posisjon.
Et nesten samlet EU fordømte angrepet, og varslet motangrep dersom alliansen ikke trakk seg ut innen to uker. Russland valgte dog, på grunn av sine nære grenser til de involverte partene, å forholde seg nøytral. Samtidig inngikk Pakistan og India en fredsavtale, hvor førstnevnte overtok det omstridte Kashmir-området mot deres støtte til alliansen. Pakistan sendte enorme styrker inn i Kina, og hadde innen åtte dager av sin invasjon tatt kontroll over den kinesiske muren.
2. april tok krigen en ny vending. USA erklærte offentlig sin støtte til alliansen, og president Bennett erklærte den europeiske planen død. Det ble vedtatt å sende hele utenlandsstyrken til Kina, for å bygge opp under alliansens krigføring. Kina, som til nå i krigen hadde holdt seg forholdsvis militært passiv ut over å forsvare egne vitale interesser, svarte brutalt og nådeløst. Samme natt ble deres samlede arsenal av atomvåpen avfyrt mot den amerikanske østkysten.
De få amerikanerne som overlevde – det er antatt at omtrent 160 millioner amerikanere døde i løpet av angrepet – fortalte at natten ble til dag, i det lyset fra hundrevis av massive eksplosjoner spredde om seg langs hele kontinentet. Østkysten ble i sin helhet utradert fra kartet, knust under millioner av megatonn med atomvåpen, og slukt av havet. Når støvet la seg og angrepet endte, var dagen blitt til natt. De enorme mengdene med støv, atomavfall og røyk fra eksplosjonene hadde brutalt endret atmosfæren over kontinentet, og skapt en skjerm av skittrester, støv og nedfall som holdt solen ute. Det amerikanske kontinentet var lullet inn i en evig, solløs natt.
Angrepet lamslo hele verden, ikke minst de allierte. Kina hadde holdt dem for narr og skjult sin militære styrke i over en måned, og lullet dem inn i en falsk følelse av trygghet. Parallelt med angrepet av USA ble det satt i gang et massivt motangrep mot alliansen, og flere strategiske mål, deriblant den kinesiske muren i sin helhet, ble brutalt gjenvunnet. Plutselig var alliansen fanget inne i Kina, uten mulighet til å bryte ut igjen av landet. Hærer ble splittet og en årelang, hensynsløs geriljakrigføring fulgte. EU forbannet Kinas handlinger og erklærte seg nøytrale, samtidig som Russland denne gangen valgte å erklære sin støtte til Kina.
I 2012 brakte Japan et nytt våpen på banen. De hadde i hemmelighet arbeidet med en slags supersoldat, og hadde i sitt arbeid oppnådd betydelige resultater innen forskningen på kunstig intelligens. Det er uvisst hvordan man klarte å smugle disse mekaniske supersoldatene til fronten, men det man vet sikkert er at deres ferdigheter innen infiltrasjon, sabotasje og snikmord endret bildet på krigen. Innen to måneder av den første rapporterte observasjonen av disse androidene, hadde krigen snudd seg i favør alliansen. Betydelige strategiske mål ble gjenvunnet, militære ledere og statsoverhoder ble brutalt snikmyrdet, kaos og anarki ble dyrket, og snart regjerte den sterkestes rett innenfor Kinas jernring langs egen grense. Tusener av kinesere vendte seg mot sin egen regjering, og sverget troskap til alliansen og deres løfter om seier. Krigen endret fullstendig karakter, og alliansen var de eneste som klarte å holde tritt med den utviklingen de selv manipulerte.
Den 13. desember i 2012 begynte alliansen nådestøtet som på sikt skulle vise seg å vinne krigen i deres favør. Fra India satte en massiv styrke bestående av androidiske supersoldater og taktisk geniale krigsledere, ut gjennom Midtøsten mot det europeiske kontinentet. Land for land brøytet de seg en brutal vei gjennom Sør-Europa, og videre nordover langs kysten. Samtidig gikk en liknende styrke motsatt vei, gjennom Sibir og over Russland. For hvert strategiske punkt og hver nasjon de erobret, ble betydelige forsterkninger fløyet inn, og alliansens posisjon ble brutalt forsterket på nesten daglig basis. Over de neste tre årene jobbet alliansen seg systematisk over kontinentet, inntil de til slutt hadde okkupert samtlige vitale områder på hele det Eurasiske kontinentet.
Samtidig som krigen raste, jobbet USA i det skjulte med gjenoppbygningen av sin engang stolte nasjon. Sterkt støttet av allierte midler, og ikke minst ved hjelp av arbeidskraften man regelrett kunne produsere gjennom den kunstige intelligensens inntreden, ble USA gjenoppbygget i enorme samlede sentralbyer. Der strålingen var som lavest, bygget man rene ”maurtuer”, ofte med opp mot 20 millioner innbyggere. Hele bydeler fra de gjenlevende delene av vestkysten ble flyttet inn i sentralbyene, og høyhus av dimensjoner verden aldri tidligere hatt sett ble bygget i rekordtempo. Den evige natten som hadde falt over det amerikanske kontinentet skapte en ny byggekultur, der blanke, svarte overflater som reflekterte lys fra de tusener av lyskasterne som ble bygget, og skapte en gjennomgående ulmende lyssetting. Sentralbyene ble små verdener i seg selv, opplyst av kunstig lys, som levde sine egne liv uavhengig av verden rundt seg.
23. januar 2016 satte alliansen inn det som skulle vise seg å bli det endelige og avgjørende angrepet. Den kinesiske muren ble brutalt overkjørt utenfra, samtidig som alle gjenværende lommer av moststand i Europa ble knust under alliansens overlegne styrke. De neste månedene var et eneste langt folkemord, som endte da alliansen den 21. august erklærte seg selv for herre over hele det Eurasiske kontinent.
Den 3. september ble den tredje verdenskrig offisielt erklært avsluttet. USA avga Alaska til alliansen, og mottok i retur hele Canada, Mexico og Latin-Amerika. Eurasia ble delt mellom Japan og India, relativt jevnt fordelt. De mindre nasjonene i alliansen underkastet seg raskt de japanske og indiske imperier, og Eurasia var innen utgangen 2016 fordelt på to nasjoner. De afrikanske, australske og søramerikanske kontinentene, som ikke hadde deltatt aktivt i krigen, sverget troskap til alliansens nyskapte verdensbilde, og forholdt seg på denne måten relativt uendret.
De første etterdønningene av krigen ble, paradoksalt nok, til å begynne med like fredfulle som krigen selv hadde vært brutal. Et fulltallig verdenssamfunn samlet seg for å gjenskape verden, og rydde opp i krigsrestene. Teknologien fosset frem, og det ble utviklet metoder for strålingsnøytralisering på rekordtid. Under press fra det japanske imperiet ble alle verdens atomvåpen effektivt destruert, og det amerikanske kontinentet ble strålingsnøytralisert slik at sentralbyene raskt kunne bygges ut over kontinentet snarere enn i høyden.
Samtidig som den økonomiske og materielle utviklingen over hele verden var rekordstor, var de menneskelige konsekvensene vel så enorme. På det eurasiske kontinentet ble de japanske og indiske imperiene stadig oftere ofre for terrorisme og borgeropprør, og de to gigantstatene utviklet seg snart til rene militærstater. Samtidig blomstret det nordamerikanske kontinentet – deres tidligere verdensfiender var så godt som eliminert, siden de var mer enn opptatt nok av å krige innenfor sine egne grenser. I løpet av få år blomstret USA opp igjen, tilbake til den samme nasjonen som de engang hadde vært, dog under den evige natten.
En ting var dog forskjellig fra det gamle USA. Menneskeheten var spredd i tre grupper; menneskene, androidene og mutantene. Utviklingen av den kunstige intelligensen hadde eksplodert de siste årene av krigen, og det var ikke lenger mulig å skille en androide fra et menneske på utseendet. Samtidig hadde strålingen etter atomangrepet skapt en flom av mutasjoner. Noen var synlige, som ekstra lemmer og endret kroppsstruktur, mens andre ting, som ekstra hjerte og evnen til rask regenerering, var ofte umulige å oppdage.
Felles for begge disse gruppene var at de ble sett på som umenneskelige. En androide hadde ikke livets rett, og en mutant hørte rettmessig hjemme i arbeidsleire for å fremme den menneskelige utviklingen. Dette ble raskt den allmenne oppfatningen, og det utviklet seg egne jegere som spesialiserte seg innen fjerning av disse misfostrene fra samfunnet. Disse ble på folkemunne kalt privatagenter, leiesoldater som gjorde den jobben politiet ikke klarte.
Disse privatagentene ble raskt delt inn i to grupper; de virkelig gode, og de middelmådige. De virkelig gode var ofte mutanter som jaget androider og omvendt, og enda oftere mennesker som jaget begge rasene av misfostre. Det utviklet seg etter hvert til en stille territoriekrig mellom privatagentene, der jakten på penger og kunder ble underordnet i jakten på prestisje og viten om at en hadde rykte på seg for å være ”ren”. Samtidig lot samfunnet krigen rase i sin stillhet; en død mutant var tross alt en død mutant, uansett om han hadde vært en fantastisk privatagent før sin død.
Etter noen år stabiliserte territoriekrigen seg noe – den eksisterte fortsatt, men mengden privatagenter som faktisk var misfostre var så betydelig redusert at det nå var på tide å igjen konsentrere seg om å rydde opp på gateplan. Privatagentene ble snart rene leiemordere, som kun arbeidet på oppdrag fra arbeidsgivere som ville bli kvitt motstandere eller fiender de regnet med var androider eller mutanter. Begge gruppene av misfostre var etter hvert så rendyrket at bare de aller beste klarte å skille dem fra menneskeheten, og antallet privatagenter sank drastisk i takt med vanskeligheten i å spore opp målene. Noen få privatagenter stod likevel rakrygget tilbake; de aller, aller beste, hevet over loven, med selverklært rett til å drepe.
Det er antatt at det finnes under hundre gjenlevende privatagenter igjen i USA, og de holder seg uten unntak anonyme og utenfor offentligheten. Deres tjenester koster som oftest ekstremt høye summer, og tilgang til dem forutsetter kjennskap til deres kontaktnettverk, som oftest gjennom stråmenn i underverdenen. Det er ikke uvanlig at privatagenter arbeider i grupper på opp til fem, og de er vel så ofte kvinner som menn. Et fellestrekk for dem er likevel at de ofte er født tidlig på 1990-tallet, og at de nesten uten unntak har en fortid som ungdomskriminelle.
