Post by Svarte Hanske on Oct 24, 2006 19:19:06 GMT -5
Wikipedia om "emo"; en.wikipedia.org/wiki/Emo_%28slang%29
Som man ser er ikke uttrykket hogd i stein på alle vis, siden informasjonen er "disputed". Det gir likevel en indikasjon om at uttrykket først omhandlet musikk, deretter en slang-term for individer med et behov for å kunngjøre sine følelser og ofte føle seg misforstått, trist, kle seg i dystre farger og motiver og være generell dyster. Mange har også et behov for å skade seg selv, legimitisert gjennom sin egen sfære av tristhet og ønske om å bli forstått. Det er jo selvsagt en feil måte å gå frem på, men det virker riktig i hodene til personene det gjelder.
Hva har dette til felles med Wraith: the Oblivion?
WtO er en rollespill-setting der personer har dødd i den verdslige sfæren vi kaller vanlig virkelighet/ jorden, for deretter å inneha en slik selvoppholdeseskraft at minnet og følelsene av personene lever videre som frie vesen (i første rekke ihvertfall). En ny wraith lærer fort at denne nye spirituelle sfæren er langt på vei noe hyggelig sted. Det kommer ingen ambulanse fordi mamma har funnet deg blødende på badegulvet. Oblivion kommer isteden. Fullstendig annihilasjon av minnet og følelsene. En emo ville friket ut og enten tatt seg sammen eller blitt sugd inn i Oblivion.
Behovet for kunngjørelse av egen smerte og tilførelsen av smerte er for en "sann emo" mer viktig enn at årsaken til smertene forsvinner. Derfor er selvmordsofre blant denne gruppen mest sannsynlig uhell. De skar feil sted, for dypt og mamma kom en halv time for sent hjem fra jobben. Det er altså ikke et behov for å dø, kun å få tilfredstillelse. Man kan diskutere om subkulturen faktisk er masochister.
Tilbake til wraith. For å opprettholde sin eksistens i en ulykksalig og bortimot fargeløs verden, må en i første rekke ha viljen til det, deretter et grunnleggende håp eller annen sterk følelse som holder "liv" i spøkelset og til slutt ha tilgang på følelser. Som wraith genererer man ikke lenger følelser på samme vis som vanlige folk i den verdslige sfæren. En må altså forlate den spirituelle sfæren og oppsøke vanlige mennesker, for deretter å trekke til seg følelses-energiene som passer en best. Eller man spiser følelsene andre wraiths har stappet i seg, eller muligens også "oboli" (mynter laget av wraiths og følelser).
Wraiths kan ikke ofre sin dyrebare corpus for noe så tåpelig som selvskading, da måtte de jo jakte ned mer pathos for å dekke såret. I underverdenen er det også jevnlig og uregelmessig emosjonelle stormer. Jo mer voldelige emosjoner som er i sving samtidig i den verdslige verden, jo sterkere blir stormen i den spirituelle verden. Sammen med disse stormene finner en også wraiths av en annen type, vesner som kan mest minne om Chaos-tilbedere fra 40k, især Slaanesh og Nurgle. Disse er ute etter å plage vanlige wraiths, for disse her jobber for Oblivion. Punktet der all eksistens, på alle plan, tar slutt. For å bruke WoD.1. terminologi; The Wyrm kunne klart å gjennomføre sine planer, for å deretter bukke under for Oblivion. Det er den klart sterkeste "urkraften" i hele World of Darkness. Slettes minnet av en, er en mer enn bare død.
Det er også en tre-deling innad i hver wraith; Du har det vanlige jeg'et (ego, som noen kaller det), the shadow (alle dine mørke tanker blandet med the call of Oblivion...) og til slutt et superego, en kraftig selvoppholdesmekanisme. Denne siste er ofte latent inntil situasjonen reiser seg der superego får hindret en situasjon i å skje (som å stoppe the shadow fra å ta kontroll over corpus).
"Emo"-folk lever som regel i trygge omgivelser, wraiths gjør det altså ikke. En wraith som søker å opprettholde sin eksistens kan ikke være selvskader uten å stå i fare for å bli et enklere offer for Oblivion.
Spillet går i stor grad ut på å ha følelser og opprettholde eget minne for å eksistere. Det samme gjør tildels emo-folk, men med forskjellige teknikker. Grunnleggende årsaksforskjell er at de som er emo HAR følelser uansett og ikke har makten til å spise den fra andre. En emo vil også fortsette å eksistere selv om personen slutter å være emo, om enn ikke som emo.
Wraiths mangler det valget. For dem er det "to exist or to disappear", som kan diskuteres er det emo-gruppen egentlig også sikter etter.
Det er helt klart likhetstrekk, men selve spillet Wraith: the Oblivion kan ikke sies å være et grunnleggende emo-spill. Det kan sikkert bli spilt slik, som alle andre spill kan, men Wraith er mye mer enn som så. Kampen mellom sitt eget sinn og skyggen av seg selv (psykologisk spennende), en reise gjennom liv og død (filosofisk), bruke sin posisjon til å hjelpe mennesker (dette kan lett bli som spøkelsesversjonen av Angel eller Buffy...) og mye annet.
Emo-aspektet trenger ikke å være fremtredende i det hele tatt i Wraith, noe som er fullstendig motsatt hos en emo. Der MÅ emo-aspektet fremheves så sterkt som mulig, gjennom klær, sminke, musikk og sår.
Som man ser er ikke uttrykket hogd i stein på alle vis, siden informasjonen er "disputed". Det gir likevel en indikasjon om at uttrykket først omhandlet musikk, deretter en slang-term for individer med et behov for å kunngjøre sine følelser og ofte føle seg misforstått, trist, kle seg i dystre farger og motiver og være generell dyster. Mange har også et behov for å skade seg selv, legimitisert gjennom sin egen sfære av tristhet og ønske om å bli forstått. Det er jo selvsagt en feil måte å gå frem på, men det virker riktig i hodene til personene det gjelder.
Hva har dette til felles med Wraith: the Oblivion?
WtO er en rollespill-setting der personer har dødd i den verdslige sfæren vi kaller vanlig virkelighet/ jorden, for deretter å inneha en slik selvoppholdeseskraft at minnet og følelsene av personene lever videre som frie vesen (i første rekke ihvertfall). En ny wraith lærer fort at denne nye spirituelle sfæren er langt på vei noe hyggelig sted. Det kommer ingen ambulanse fordi mamma har funnet deg blødende på badegulvet. Oblivion kommer isteden. Fullstendig annihilasjon av minnet og følelsene. En emo ville friket ut og enten tatt seg sammen eller blitt sugd inn i Oblivion.
Behovet for kunngjørelse av egen smerte og tilførelsen av smerte er for en "sann emo" mer viktig enn at årsaken til smertene forsvinner. Derfor er selvmordsofre blant denne gruppen mest sannsynlig uhell. De skar feil sted, for dypt og mamma kom en halv time for sent hjem fra jobben. Det er altså ikke et behov for å dø, kun å få tilfredstillelse. Man kan diskutere om subkulturen faktisk er masochister.
Tilbake til wraith. For å opprettholde sin eksistens i en ulykksalig og bortimot fargeløs verden, må en i første rekke ha viljen til det, deretter et grunnleggende håp eller annen sterk følelse som holder "liv" i spøkelset og til slutt ha tilgang på følelser. Som wraith genererer man ikke lenger følelser på samme vis som vanlige folk i den verdslige sfæren. En må altså forlate den spirituelle sfæren og oppsøke vanlige mennesker, for deretter å trekke til seg følelses-energiene som passer en best. Eller man spiser følelsene andre wraiths har stappet i seg, eller muligens også "oboli" (mynter laget av wraiths og følelser).
Wraiths kan ikke ofre sin dyrebare corpus for noe så tåpelig som selvskading, da måtte de jo jakte ned mer pathos for å dekke såret. I underverdenen er det også jevnlig og uregelmessig emosjonelle stormer. Jo mer voldelige emosjoner som er i sving samtidig i den verdslige verden, jo sterkere blir stormen i den spirituelle verden. Sammen med disse stormene finner en også wraiths av en annen type, vesner som kan mest minne om Chaos-tilbedere fra 40k, især Slaanesh og Nurgle. Disse er ute etter å plage vanlige wraiths, for disse her jobber for Oblivion. Punktet der all eksistens, på alle plan, tar slutt. For å bruke WoD.1. terminologi; The Wyrm kunne klart å gjennomføre sine planer, for å deretter bukke under for Oblivion. Det er den klart sterkeste "urkraften" i hele World of Darkness. Slettes minnet av en, er en mer enn bare død.
Det er også en tre-deling innad i hver wraith; Du har det vanlige jeg'et (ego, som noen kaller det), the shadow (alle dine mørke tanker blandet med the call of Oblivion...) og til slutt et superego, en kraftig selvoppholdesmekanisme. Denne siste er ofte latent inntil situasjonen reiser seg der superego får hindret en situasjon i å skje (som å stoppe the shadow fra å ta kontroll over corpus).
"Emo"-folk lever som regel i trygge omgivelser, wraiths gjør det altså ikke. En wraith som søker å opprettholde sin eksistens kan ikke være selvskader uten å stå i fare for å bli et enklere offer for Oblivion.
Spillet går i stor grad ut på å ha følelser og opprettholde eget minne for å eksistere. Det samme gjør tildels emo-folk, men med forskjellige teknikker. Grunnleggende årsaksforskjell er at de som er emo HAR følelser uansett og ikke har makten til å spise den fra andre. En emo vil også fortsette å eksistere selv om personen slutter å være emo, om enn ikke som emo.
Wraiths mangler det valget. For dem er det "to exist or to disappear", som kan diskuteres er det emo-gruppen egentlig også sikter etter.
Det er helt klart likhetstrekk, men selve spillet Wraith: the Oblivion kan ikke sies å være et grunnleggende emo-spill. Det kan sikkert bli spilt slik, som alle andre spill kan, men Wraith er mye mer enn som så. Kampen mellom sitt eget sinn og skyggen av seg selv (psykologisk spennende), en reise gjennom liv og død (filosofisk), bruke sin posisjon til å hjelpe mennesker (dette kan lett bli som spøkelsesversjonen av Angel eller Buffy...) og mye annet.
Emo-aspektet trenger ikke å være fremtredende i det hele tatt i Wraith, noe som er fullstendig motsatt hos en emo. Der MÅ emo-aspektet fremheves så sterkt som mulig, gjennom klær, sminke, musikk og sår.
