Post by Fleet Admiral Hektor Protektor on Jul 21, 2006 17:43:59 GMT -5
Så var vi i gang. Årets festivalsommer fikk en bråbrems i fanget dag jeg ikke fikk anledning til å dra på Roskilde, men takket være en frihelg og en bror med leilighet i Tønsberg, ble det i stedet Slottsfjell Festival på meg. Nå er jeg på plass, og det er på tide med rapporter.
Det er solskinn i Tønsberg. Et veldig solskinn også. Et perfekt festivalvær. Vel inne på festivalområdet (etter utrolige ti minutter i kø!) finner jeg ut at årets leverandør av øl slett ikke er Ringnes eller Borg, men Heineken. Det er store, fine gressletter, det er akkurat ikke solgt nok billetter til at det er ugjennomtrengelig folkehav men samtidig god stemning. Det er kort sagt en fantastisk dag for levende musikk under åpen himmel.
Marit Larsen.
Alle som kjenner meg, kjenner min nær usunne fascinasjon for Marit Larsen og countrypopen hennes. Å si at jeg går til denne konserten med en blanding av voldsom forventning og vill fortuinntatthet er derfor ingen overdrivelse. Og med fare for å tråkke opp allerede utlagte klisjeer; Marit skuffet ikke.
Hun og bandet sparket i gang med en herlig rocka "In Came The Light" og fulgte opp med perle etter perle fra det glimrende albumet. "Solid Ground" fulgte "Under The Surface" hakk i hæl , og med unntak av smygeren "Poison Passion" og hitsingelen "Don't Save Me" fikk vi servert albumet i sin helhet. En coverlåt, "My Boyfriend's Come Home" ble det også plass til, og opplevelsen ble fullkommen i det bandet drar i gang en heftig, syv-minutters versjon av M2M-klassikeren "Don't Say You Love Me", komplett med banjo, trekkspill og steelgitar-solo. En herlig opplevelse.
The Gossip.
Hva kan man si? Om White Stripes var bluesens nakne gjenoppstandelse, prøver The Gossip å gjøre det samme for The Stooges og New York Dolls. Problemet deres er, selvfølgelig, at The Stooges og New York Dolls ikke er døde enda, noe som i effekt trekker en del luft ut av ballongen deres.
Det hindrer dog ikke bandet fra å være smått interessant, om en først har 37 minutter å slå i hjel. Med en så erke-homofil gitarist at Freddy Mercury og Elton John hadde gjemt seg i skapet av ham, en tilsvarende feminin trommeslager, og en til de grader spekk feit kvinnelig vokalist på omkring 1,50 med et anker og ordet "MAMA" tatovert på armen, er freakshow-faktoren alene så høy at de er verdt å få med seg. At de rocker ut som en motherfucker, hjelper også godt på. Men likevel; noe forteller meg at dette er et band som overhodet ikke gjør seg på plate.
Serena-Maneesh.
Der det er hype, der er Christopher, og det på godt og vondt. Det er et gammelt jungelord. I dag var turen kommet til å sjekke ut Serena-Maneesh, dette hysterisk kritikerroste bandet som til de grader visstnok er norsk rocks fremtid. Det må selvsagt sjekkes ut.
Det første som slår meg, er den to meter høye blekblonde amazonen av en bassist. Hun raver et hode eller halvannet over samtlige mannfolk i bandet, og er direkte skummel. Dette til tross for at hun gjennom konserten skal vise seg å være det omtrent eneste tegnet som eksisterer på noen som helst form for musikalsk struktur på scenen. De to gitarene, trommene og fela virker egentlig mest å være der for å lage støy, det er ikke så viktig med melodi og slikt. Derfor bruker de mest tid liggende på scenegulvet der de blir spilt på med en kjøkkenkniv, eller liggende over monitorene for å lage feedback. Tankene til alkoholfuktige aftener på øvingslokalet er nær. Og til slutt tenker jeg at alkohol kanskje ikke er så dum en idé. Og ser resten av konserten fra ølteltet bakerst på plassen.
Enslaved.
Det er disse øyeblikkene som virkelig åpner øynene og hjertet ditt. Du ser og føler noe som bare er riktig, uten at du egentlig trenger ord på det. Enslaved live er en slik opplevelse. I løpet av en kort time minner de meg på absolutt alt som får meg til å elske black metal. Kjappe riff, brutal intensitet, voldsomt trøkk... det er rett og slett en utrolig opplevelse.
Bandet drar oss gjennom hele karrieren, naturlige høydepunkter er "Isa", "Ruun" og "Return To Yggdrasil", og klarer faktisk kunststykket å få lov til å spille et ekstranummer (noe Marit Larsen ble nektet tidligere på kvelden). Når den svære karen med Rammstein-tatoveringen roper "Spell Sehnsucht, da!" får han et iskaldt blikk rett i ansiktet fra vokalist Grutle, fulgt av ordene "Hold kjeften." lavt og bestemt i mikrofonen. Det er vidunderlig, og det setter et deilig punktum for en flott kveld.
Følg med i morgen for fyldige rapporter fra Keep Of Kalessin, Satyricon og Seigmen!
Det er solskinn i Tønsberg. Et veldig solskinn også. Et perfekt festivalvær. Vel inne på festivalområdet (etter utrolige ti minutter i kø!) finner jeg ut at årets leverandør av øl slett ikke er Ringnes eller Borg, men Heineken. Det er store, fine gressletter, det er akkurat ikke solgt nok billetter til at det er ugjennomtrengelig folkehav men samtidig god stemning. Det er kort sagt en fantastisk dag for levende musikk under åpen himmel.
Marit Larsen.
Alle som kjenner meg, kjenner min nær usunne fascinasjon for Marit Larsen og countrypopen hennes. Å si at jeg går til denne konserten med en blanding av voldsom forventning og vill fortuinntatthet er derfor ingen overdrivelse. Og med fare for å tråkke opp allerede utlagte klisjeer; Marit skuffet ikke.
Hun og bandet sparket i gang med en herlig rocka "In Came The Light" og fulgte opp med perle etter perle fra det glimrende albumet. "Solid Ground" fulgte "Under The Surface" hakk i hæl , og med unntak av smygeren "Poison Passion" og hitsingelen "Don't Save Me" fikk vi servert albumet i sin helhet. En coverlåt, "My Boyfriend's Come Home" ble det også plass til, og opplevelsen ble fullkommen i det bandet drar i gang en heftig, syv-minutters versjon av M2M-klassikeren "Don't Say You Love Me", komplett med banjo, trekkspill og steelgitar-solo. En herlig opplevelse.
The Gossip.
Hva kan man si? Om White Stripes var bluesens nakne gjenoppstandelse, prøver The Gossip å gjøre det samme for The Stooges og New York Dolls. Problemet deres er, selvfølgelig, at The Stooges og New York Dolls ikke er døde enda, noe som i effekt trekker en del luft ut av ballongen deres.
Det hindrer dog ikke bandet fra å være smått interessant, om en først har 37 minutter å slå i hjel. Med en så erke-homofil gitarist at Freddy Mercury og Elton John hadde gjemt seg i skapet av ham, en tilsvarende feminin trommeslager, og en til de grader spekk feit kvinnelig vokalist på omkring 1,50 med et anker og ordet "MAMA" tatovert på armen, er freakshow-faktoren alene så høy at de er verdt å få med seg. At de rocker ut som en motherfucker, hjelper også godt på. Men likevel; noe forteller meg at dette er et band som overhodet ikke gjør seg på plate.
Serena-Maneesh.
Der det er hype, der er Christopher, og det på godt og vondt. Det er et gammelt jungelord. I dag var turen kommet til å sjekke ut Serena-Maneesh, dette hysterisk kritikerroste bandet som til de grader visstnok er norsk rocks fremtid. Det må selvsagt sjekkes ut.
Det første som slår meg, er den to meter høye blekblonde amazonen av en bassist. Hun raver et hode eller halvannet over samtlige mannfolk i bandet, og er direkte skummel. Dette til tross for at hun gjennom konserten skal vise seg å være det omtrent eneste tegnet som eksisterer på noen som helst form for musikalsk struktur på scenen. De to gitarene, trommene og fela virker egentlig mest å være der for å lage støy, det er ikke så viktig med melodi og slikt. Derfor bruker de mest tid liggende på scenegulvet der de blir spilt på med en kjøkkenkniv, eller liggende over monitorene for å lage feedback. Tankene til alkoholfuktige aftener på øvingslokalet er nær. Og til slutt tenker jeg at alkohol kanskje ikke er så dum en idé. Og ser resten av konserten fra ølteltet bakerst på plassen.
Enslaved.
Det er disse øyeblikkene som virkelig åpner øynene og hjertet ditt. Du ser og føler noe som bare er riktig, uten at du egentlig trenger ord på det. Enslaved live er en slik opplevelse. I løpet av en kort time minner de meg på absolutt alt som får meg til å elske black metal. Kjappe riff, brutal intensitet, voldsomt trøkk... det er rett og slett en utrolig opplevelse.
Bandet drar oss gjennom hele karrieren, naturlige høydepunkter er "Isa", "Ruun" og "Return To Yggdrasil", og klarer faktisk kunststykket å få lov til å spille et ekstranummer (noe Marit Larsen ble nektet tidligere på kvelden). Når den svære karen med Rammstein-tatoveringen roper "Spell Sehnsucht, da!" får han et iskaldt blikk rett i ansiktet fra vokalist Grutle, fulgt av ordene "Hold kjeften." lavt og bestemt i mikrofonen. Det er vidunderlig, og det setter et deilig punktum for en flott kveld.
Følg med i morgen for fyldige rapporter fra Keep Of Kalessin, Satyricon og Seigmen!
