Post by Fleet Admiral Hektor Protektor on Jul 13, 2006 16:56:43 GMT -5
Sigurd og Kjetil er tilbake i rampelyset, og med seg i sekken har de ikke liksminke og nagler, men snarere et spennende nytt album ved navn Not, Diabolical. Etter forrige album Volcano og dets totale mangel på musikalsk tyngde, ligger forventningene et sted mellom skyhøyt (revansje) og lavmål (oppfølger), og det gleder meg å si at Not, Diabolical innfrir de førstnevnte forventninger. Satyricon har skapt et meget, meget bra album.
Med det sagt, vil jeg først som sist legge inn en disclaimer, for ordens skyld. Når jeg omtaler dette albumet som "meget, meget bra" tar jeg ikke Sigurds lyriske krumspring med i betraktningen. Vi som har lært og lest og ikke minst elsket låter som "Tied In Bronze Chains" og "Havoc Vulture" i fortiden, vet at Sigurd er kar om å skrive blodig djevelske tekster, breddfulle av hat og sinne. Denne gangen, not so much with the blodig. Tekstene er nesten håpløst flaue i sin "Satan er herre"-monotoni, og kan rett og slett ikke taes seriøst, uansett hvor klare vi er over at gutta faktisk er dønn hakke alvorlige.
Men over til det som teller. Allerede fra første riff skjønner vi at her har Sigurd tatt seg selv i nakken, og lagt Volcano med sin dårlige overproduksjon og ambisiøse konseptualisme død. Anja trakk opp, "Fuel For Hatred" tilsvarende ned. Som John Christian sa det; "Volcano er musikk jeg vasker opp til." - et meget passende utspill. Denne gangen er derimot produksjonen sylskarp og minimalistisk, noe som spesielt Kjetil tjener på (jeg har tidligere omtalt trommene på Volcano som om de "får ham til å høres ut som en lat dass", noe som forteller litt om dem, mitt Frost-fanboi-forhold tatt i betraktning). Dette kan kanskje aller best høres i verset etter midtpartiet på tittelkuttet, hvor stereo-cymbalene til de grader stjeler showet. Sigurd er også blitt en betydelig dyktigere vokalist - strupevokalen har for alvor tatt steget fra firfisle til demonreptil, og han er nå også langt mer komfortabel med smygevokalen. Spesielt på tittelkuttet og "A New Enemy" kommer denne frem på en herlig måte.
Likeså er den generelle kvaliteten på låtene hevet betraktelig. Volcano hadde spor som "With Ravenous Hunger" og "Black Lava" som med rett produksjon og litt dyktigere redigering kunne blitt virkelige klassikere. Not, Diabolical, på sin side, har åtte av åtte låter som virkelig sparker fra seg, og minst halvparten (tittelkuttet, "K.I.N.G.", "A New Enemy" og "To The Mountains") er låter som kommer til å huskes som høydepunkter ikke bare fra dette albumet, men også fra bandets karriere under ett. Ikke minst er alle synther fjernet fra denne platen - misforstå meg rett, synther kan være ubeskrivelig bra (Rebel Extravaganza, punktum), men å fjerne dem har gitt Satyricon en voldsom ekstra tyngde og brutalitet. At de på enkelte låter til og med har med blåserrekke, bare øker intensiteten.
Avslutningsvis vil jeg forklare nøyaktig hva som er greia med min konsekvente skrivefeil i albumtittelen. Satyricon har med denne platen i mine øyne sluttet å spille black metal. De rocker fortsatt som faen sjøl, brutaliteten er på et drømmenivå og riffene sitter som nakkeskudd. Men de har sluttet å være black metal. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting, for då bra som dette har de ikke vært på sju år. Men hvor enn bra denne platen er - spesielt djevelsk er den ikke. Som Sigurd selv sier, fritt gjengitt; "Cause it wants, cause it needs, cause it is, meant to be - NOT! Diabolical!"
Med det sagt, vil jeg først som sist legge inn en disclaimer, for ordens skyld. Når jeg omtaler dette albumet som "meget, meget bra" tar jeg ikke Sigurds lyriske krumspring med i betraktningen. Vi som har lært og lest og ikke minst elsket låter som "Tied In Bronze Chains" og "Havoc Vulture" i fortiden, vet at Sigurd er kar om å skrive blodig djevelske tekster, breddfulle av hat og sinne. Denne gangen, not so much with the blodig. Tekstene er nesten håpløst flaue i sin "Satan er herre"-monotoni, og kan rett og slett ikke taes seriøst, uansett hvor klare vi er over at gutta faktisk er dønn hakke alvorlige.
Men over til det som teller. Allerede fra første riff skjønner vi at her har Sigurd tatt seg selv i nakken, og lagt Volcano med sin dårlige overproduksjon og ambisiøse konseptualisme død. Anja trakk opp, "Fuel For Hatred" tilsvarende ned. Som John Christian sa det; "Volcano er musikk jeg vasker opp til." - et meget passende utspill. Denne gangen er derimot produksjonen sylskarp og minimalistisk, noe som spesielt Kjetil tjener på (jeg har tidligere omtalt trommene på Volcano som om de "får ham til å høres ut som en lat dass", noe som forteller litt om dem, mitt Frost-fanboi-forhold tatt i betraktning). Dette kan kanskje aller best høres i verset etter midtpartiet på tittelkuttet, hvor stereo-cymbalene til de grader stjeler showet. Sigurd er også blitt en betydelig dyktigere vokalist - strupevokalen har for alvor tatt steget fra firfisle til demonreptil, og han er nå også langt mer komfortabel med smygevokalen. Spesielt på tittelkuttet og "A New Enemy" kommer denne frem på en herlig måte.
Likeså er den generelle kvaliteten på låtene hevet betraktelig. Volcano hadde spor som "With Ravenous Hunger" og "Black Lava" som med rett produksjon og litt dyktigere redigering kunne blitt virkelige klassikere. Not, Diabolical, på sin side, har åtte av åtte låter som virkelig sparker fra seg, og minst halvparten (tittelkuttet, "K.I.N.G.", "A New Enemy" og "To The Mountains") er låter som kommer til å huskes som høydepunkter ikke bare fra dette albumet, men også fra bandets karriere under ett. Ikke minst er alle synther fjernet fra denne platen - misforstå meg rett, synther kan være ubeskrivelig bra (Rebel Extravaganza, punktum), men å fjerne dem har gitt Satyricon en voldsom ekstra tyngde og brutalitet. At de på enkelte låter til og med har med blåserrekke, bare øker intensiteten.
Avslutningsvis vil jeg forklare nøyaktig hva som er greia med min konsekvente skrivefeil i albumtittelen. Satyricon har med denne platen i mine øyne sluttet å spille black metal. De rocker fortsatt som faen sjøl, brutaliteten er på et drømmenivå og riffene sitter som nakkeskudd. Men de har sluttet å være black metal. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting, for då bra som dette har de ikke vært på sju år. Men hvor enn bra denne platen er - spesielt djevelsk er den ikke. Som Sigurd selv sier, fritt gjengitt; "Cause it wants, cause it needs, cause it is, meant to be - NOT! Diabolical!"
