|
Post by Zarn on Feb 18, 2007 19:15:00 GMT -5
[glow=red,2,300]Første spilling[/glow]
Etter å ha kommet fram til klubbhuset og møtt en spooky person i svart (Umbrus) som viste at han hadde et merke tilsvarende de andre, var det dags for å slå leir før første framstøt inn i The Whispering Cairn.
I løpet av natta blåste det opp til en kraftig storm. Det viste seg å være en banestorm, siden det kom ravende inn en diger kar som knuste bordet som var satt opp som skjul framfor døråpninga, og prompte planta trynet i gulvet innafor.
Etter litt om og men ble han heist opp - fortsatt bevisstløs og/eller sovende - som en midlertidig dør framfor inngangsåpningen til rønna som er hovedkvarteret.
Frokost ble det, og ingen tok notis av at det var kommet en "ny" kar inn, aller minst Melvin som bare kom ut av skapet sitt (fordi han hadde sovet der), sa "hei", og samlet biter av bord for å lage frokostbål. Etter frokost var det på tide med første framstøt mot The Whispering Cairn. To dager igjen til konkurrentene starter fra The Diamond Lake Districts eminente Emporium.
Ulvespor ble funnet i området rundt inngangen til The Whispering Cairn - ett av dem veldig merkelig (frosset is nede i et stort ulvespor). Alle gikk ned i den ytterste gangen etter dette, og begynte så smått å finne ting som hadde ligget der lenge.
Det var ganske raskt tydelig at selve the Whispering Cairn er mye eldre enn det noe annet i området ser ut til å være, og at den er ganske tett knyttet opp mot The Wind Dukes of Aaqa - og muligens den legendariske Rod of Law, også kjent som The Rod of Seven Parts.
Mamma ulv (winter wolf), pappa ulv (hell hound) og deres avkom (fem små kjekke vovv-vovver som var crossbreed mellom hell hound og winter wolf - det blir kaldt om vinteren, og kjærlighet overvinner alle grenser og så videre) ga henholdsvis en kald, varm, og entusiastisk velkomst til gruppa som hadde kommet seg inn i deres territorium.
Et dødsfall (når pappa ulv gikk berserkergang og coup de gracet en kar som allerede var downet - forøvrig big guy som kom i løpet av natta... de andre tok det filosofisk med seg, mens Melvin tok det mindre filosofisk og mer pragmatisk i det han sneik til seg den velfødde pengepungen) og noe skader, men ellers ikke så mye.
Tre ting ble funnet i ulvenes hi, to ting som var offisielle og en ting som Melvin stappa i lommen - det ble funnet en indigofarget lanterne, en finger til en statue, og et alvisk armbånd. Armbåndet var 'privat', resten var 'offentlig'.
Et rom med en sarkofag oppå ei stor steinpil ble deretter oppdaget, og et intrikat system med fargede lanterner ble deretter lekt med. Sarkofagen var tom, men hadde ei felle på seg (et plutselig blaff av ild som var mer skremmende enn farlig), og en gang 40' over grunnplan oppe i der hvor den blå lampa gikk.
Oppe i gangen ble det oppdaget et sint ansikt åpent i et stille skrik, samt merkelige merker på gulvet. Et skjelett med beina knust som etter et langt fall, samt en dolk med knekt tupp ble også funnet der oppe.
Etter at vindfella ble utløst ble det noe mer mannefall - både skyggemannen (Umbrus) og den merkelige mannen med skrifttegn over hodet (AeshKrau) sluttet å virke, tross heltemodig innsats fra alle affekterte.
På tross av at det ikke hadde gått mer enn noe over to timer, besluttet de resterende å ta med seg sine falne - eller i alle fall restene av dem - og regruppere tilbake ved basen. Dessverre hadde det blåst opp en ny storm... som var merkelig kraftig. Selv ti minutters gange i det været ville være hasardiøst.
De som var igjen plasserte sine falne så ærbart som de kunne, slo leir omkranset av en eldgammel veggfreske, og ventet på at stormen skulle løye. Selv om det var tidlig på dagen, hadde vold og død gjort sitt til at det var på tide med en liten pause.
[glow=red,2,300]Kommentarer?[/glow]
|
|
|
Post by Zarn on Feb 28, 2007 4:52:52 GMT -5
[glow=red,2,300]Andre spilling[/glow] Det som noen mistenkte var en banestorm, siden den hadde dukket opp mer eller mindre fra blå himmel, fortsatte å rase med uforminsket kraft i flere timer. De som var igjen i The Whispering Cairn bestemte seg for å legge seg - bortsett fra Urduvion, som hadde trukket kniv og så med et lystent blikk bort på ulvekadavrene som lå hauget opp i gangen. Rimevine, Decius og Melvin la seg i mer eller mindre sluttet orden på platået hvor den fargerike fresken var, og Urduvion gikk til verket med å flå hudene av ulveskrottene. Det gikk ikke så bra på valpene, men etter et par-tre timers arbeide hadde Urduvion en nydelig Winter Wolf hud, og en nydelig ( ? ) Hell Hound hud. De andre hadde til slutt sovnet på tross av den uavlatelige pipekonserten som kom fra yttergangen av hula, gjennom de små hullene de hadde oppdaget. Gaug hadde i mellomtiden begynt å føle seg fanget i rønna som var hovedkvarteret til den brave gjengen som var Chosen. Siden han hadde vært og drukket og festet rimelig lenge på the Emporium, hadde han bommet på når de andre hadde avtalt de skulle møtes ved rønna for å utforske The Whispering Cairn før de tre 'andre', dvs. konkurrentene, gjorde det. Etter at de andre aldri kom tilbake igjen, som Gaug forventet når han våknet med kuppelhode og ull i kjeften, hadde Gaug bestemt seg for å gå ut hit for å titte etter de andre. Problemet var bare at det ikke var noen her - og stedet så ennå mer medtatt ut inne i første etasje enn den hadde gjort tidligere! Og dernest kom denne kraftige stormen fra ingen steds... Et kraftig dunk - som om en kropp landet på gulvet over ham - hørtes tydelig over ulingen av stormen, og vakte Gaugs interesse. Han gikk opp, og fant til sin store overraskelse noe som mest av alt så ut som en bevisstløs Aeshkrau... eller i alle fall nær slekt til han Gaug kjente - det var ikke vanskelig å se familielikheten. Halvt bevisstløs ble den nye Illumianen mer eller mindre båret ned til første etasje av Gaug. Vel ute av regnet og stormen kviknet den nyankomne raskt til, og Gaug og ferskingen - som også kalte seg Aeshkrau - begynte å diskutere det nye merket som hadde dukket opp i lysfontenen rundt hodet til ferskingen. Det var et merke som Gaug naturlig nok var godt kjent med. Aeshkrau nummer 2 hadde også blitt Valgt. Og det var ikke nødvendigvis gode nyheter for resten av folkene som Gaug hadde kommet for å se etter. En tynn stemme som ropte på hjelp ute i stormen fanget den dynamiske duoen sin oppmerksomhet. Gaug sine finslipte instinkter - om enn noe sløvet, bakfull og blodsprengt fra de tre siste dagene - viste seg å gi ham nok retningssans til at han kunne finne fram til en forkommen skikkelse i kjortel og kappe i regnet. Vel ute av regnet igjen, dro skikkelsen av seg regnkappen sin, og sto i kjortelen. Framtoningen, merkene på kjortelen, og kanskje spesielt den særegne kniven som mannen hadde i beltet gjorde at Gaug lett identifiserte om ikke hvem han var, så i alle fall hva han var. En heks fra The Bronzewood Lodge. Og han hadde et etter hvert så velkjent merke i panna. Det begynte nesten å bli en klisjé, alle de folkene som dukket opp med Chosen merker. I alle fall virket det som om noen hadde valgets kvaler - og hadde valgt så mange som mulig. Enten det, eller så var det et større bilde som Gaug ikke så. Stormen la seg, og den nye trioen la ut fra rønna for å finne The Whispering Cairn. Foruroligende nok kunne de bare følge åtselfuglene mer eller mindre direkte til The Whispering Cairn. Dyreinnvoller var hauget opp rett utenfor inngangen til The Whispering Cairn, og mye av krattskogen som ellers dominerte disse ruinene i The Cairn Hills var rensket bort - røsket opp med rota, stort sett. Gaug ropte ned i hula, muligens med litt mer skjelvende stemme enn han egentlig hadde ment. Alt var stille i noe som føltes som lang tid... til en hånd plutselig kom ut fra mørket ved inngangen til The Whispering Cairn, og tok Gaug på skuldra. "Hei", sa resten av Decius før Gaug helt hadde greid å få sverdet sitt ut av slira. Etter en kort introduksjon, gikk de fire ned gangen for å finne resten av gjenget som fortsatt lå og sov i galleriet før selve sarkofag-rommet. Sir Rimevine, et digert fjell som snorket så mye at det kunne av og til være som om rommet kom til å rase ned i hodet på de alle, var noen som Gaug aldri hadde sett før. Ellers var Melvin og Urduvion der - Urduvion med en rustning på seg som Gaug hadde sett på Aeshkrau før - og som var en rustning av samme type og design som Aeshkrau 2 hadde. Folk ble vekket, noe diskusjon ble gjort mellom de forskjellige, en lett irritert Urduvion vrengte av seg rustningen og ga den til Aeshkrau 2 - som nå ble Aeshkrau, siden den første Aeshkrau ikke en gang kunne brukes som kråkemat - og profetboksen sine videre profetier ble distribuert, lest, og spekulert på. Men så var det dags for å knekke to hemmeligheter - hva var egentlig poenget med det sinte ansiktet, og hvordan fungerte sarkofagrommet egentlig? Deretter begynte ting å skje raskt. Etter en del eksperimentering, ble det oppdaget hvordan en kunne aktivisere nedgangene til forskjellige deler av krypten. Den første nedgangen viste seg å være en felle. Rett før den hule steinsylinderen slo sammen for å knuse det som var inni den, ble Gaug røsket ut av Uldurvion. (Noe kjefting på å oppføre seg uansvarlig kom også, etter det jeg forsto, men det så ikke ut til å synke nevneverdig inn hos Gaug.) Noe seinere ble en liten skinnpung som lå nede blant de oppflisede og knuste beinene også hentet ut - og spilleder hadde en liten rant om at det var spesifisert 'en rød rubin' i modulen. en.wikipedia.org/wiki/Ruby, første setning, 'ruby is a red gemstone'. 'Rubiner' som er andre farger enn rød, er som kjent safirer. en.wikipedia.org/wiki/Sapphire. Deretter ble sarkofagen dreid videre, og morroa startet igjen - med forferdelige lyder under den ene lanternen, og deretter raste selve toppen sammen. Noe av det første som ble sluppet ut, var en sverm med håndflate-store syrebiller og en mad slasher www.legendgames.co.uk/acatalog/326%5B1%5D.jpg, som deretter angrep gruppa. Noen raske handlinger - og et par Friendly Fire angrep på Rimevine med alchemical fire fordi han kunne ta det, men billene på ham ikke kunne det - og en uventet eksplosjon (!) når mad slasher'n ble kverket, så ble det området klarert. Hundetingen til Urduvion gikk med her - resten av gruppa pustet et lite sukk av lettelse når den ikke reiste seg igjen. Mange hadde mistenkt at den hunden minimum var vandød, om ikke direkte avkom av Ghaunadaur the Slime Lord. Nedgangen der - viste seg å gå til en seksjon hvor det ble funnet et enormt rede av biller, samt en diger bille - større enn en mann. Et masseangrep med alchemical fire gjorde at det tok fyr. Raning av døde kropper som åpenbart hadde vært billemat fant sted når rommet hadde tømt seg noe for røyk. Videre ble det avdekket en fontene som spydde ut seig, men næringsrik ... nektar? I alle fall var det ubrukelig uten en stor jobb for å tømme den for alt som var berørt av biller, men selve maten virket helt ok. Et annet rom med en full kjempebille og en veldig død mann med splætta hode og en nydelig rød lærrustning ble også funnet. Dette rommet viste seg å gjøre folk enormt trøtt dersom de gikk inn der. Ad omveier fikk Melvin tak i rustningen der, og et halvhjertet armbrøst skudd fikk den digre billa til å gjemme seg. Skumle mistanker om hva som kunne skje i det rommet dersom en sluttet å bevege seg mens den digre steinstatuen sto der gjorde at Gaug ikke hadde lyst til å leke mer med dette rommet. Videre innover i denne delen av The Whispering Cairn kom en til en trapp som gikk rett ned i mørkt vann. Decius og Gaug trasket ut i vannet - Decius først - og mer eller mindre umiddelbart ble Decius angrepet av noe i vannet. Når det ikke fungerte så godt å dra Decius ut på djupere vann, begynte dette noe å vri og knekke på tærne til Decius. Vondt, og kanskje nok til å få en mindre stoisk mann ned i vannet uansett, men Decius fikk røska foten til seg. Et forsøk på å 'fiske' i vannet med å kaste den døde (og avkledde) kroppen til mannen som hadde vært i trøtt-statue rommet førte til en impromptu dansetime. Konsensus virket som å være at hva nå enn som var i vannet var komplett kokko, og det ble bestemt at det for nå ikke var noe poeng i å gå videre her, nå som mysteriet med hvordan å komme seg videre fra sarkofagrommet hadde blitt løst. Neste nedgang viste seg å gå til et lite anterom, hvor veien videre var sperret av en ganske stor - men ikke så tykk - steinblokk, omtrent som en kjempe sin dominobrikke. Garg tittet inn mellom gapet mellom blokka og selve åpningen videre, så ingenting mer truende enn ymse statuer i en gang videre bortover, og hentet resten av folket. Nærmere undersøkelser av Gaug viste at steinblokka så ut til å hvile på et eller annet som var fjærbelastet - og det var nærliggende å tro at det var en felle som det var ment skulle gå av når blokka ble veltet. I stedet kledde Gaug av seg rustningen sin, og presset seg mellom veggen og blokka - og fikk det digre sverdet sitt gitt til seg gjennom gapet. En sak som mest av alt så ut som en meter biceps (ja, en muskel) med et øye i hver ende, flyvende - prøvde deretter å drepe Gaug. Det gikk ikke så bra - selv om den stirret på Gaug, og Gaug merket at den prøvde å få ham til å sovne - kappa Gaug den ganske enkelt i to med et godt plassert sverdhugg. Deretter oppdaga Gaug et område med et enormt temperaturfall på veldig kort tid - og han mistenkte at en kjempestor, mørkebrun muggsopp som veltet ut av ennå en fonteneliknende sak slik som den hvor billene var, kunne ha noe med saken å gjøre. Etter en del om og men greide han å komme seg tilbake mellom blokka og veggen igjen, og i fellesskap med resten av gjenget, greide de til slutt å desarmere fella - trodde de. Rimevine og Gaug la press på blokka, og satte desarmeringen til den ultimate testen. Blokka velta... og plata skalv litt, men rørte seg ikke. Satt inn i veggen oppdaga Gaug små bronseventiler, som sannsynligvis ville blitt åpnet dersom fella ikke hadde vært propert desarmert. Hvem vet hva som kunne kommet ut derifra? Bortsett fra spilleder og de som eventuelt har smuglest i scenariet? Mens resten av gjenget undersøkte muggsoppen og drøftet hva de skulle gjøre seg imellom, forsvant Decius etter å ha kommentert at han, "hadde noe å gjøre". Melvin forsvant også rett etterpå. Heksa - mann, men tittelen er fortsatt heks - fant ut at dersom den ville ha varme - fordi den var kald, og virket som om den dro ut varme fra alt i nærheten - burde en fôre den med det den ikke ville ha; kulde. Noen Ray of Frost seinere, og store deler av muggsoppen hadde bare falt sammen til ingenting, omtrent som en ostesoufflé som en ogre har trampet på - bare med mere svart sporestøv og mindre ogre. Og mindre ost, for den saks skyld. Når folket så samlet seg igjen, dukket Melvin opp først - og deretter dukket Decius opp med en full backpack - den hadde vært tom når han gikk - og en improvisert sekk i handa. "Bein," svarte han tørt når han ble spurt hva som var i sekken han hadde i handa. Og når han åpnet sekken, viste det seg at han hadde rett. Flere i gruppa ytret ønske om å returnere til Diamond Lake District for å handle inn mer forsyninger. Decius mente at han egentlig ikke trengte noe, og at han hadde andre gjøremål han måtte ta seg av... [glow=red,2,300]Og neste dag skal den rivaliserende gruppen begynne sin utflukt...[/glow] [glow=red,2,300]Kommentarer kan legges i spillertråden.[/glow]
|
|
|
Post by Zarn on Mar 14, 2007 17:25:53 GMT -5
[glow=red,2,300]Tredje og fjerde spilling[/glow] (Dette blir sammenslåtte poster, fordi jeg ikke kom så langt å skrive en egen tredje-spillings post før vi hadde spilt nummer fire. Videre blir dette rimelig strictly oppsummering - mengden handouts som dere har fått så langt skulle være oppklarende nok for de som ikke var med på spilling tre og / eller fire.) En del virring rundt i byen og shopping ble brakt til ende når Decius tok ansvar og lekte sisten med ei sint uglebjørnmamma for å finne ut flere spor på det han hadde lovet han skulle gjøre. Uldurvion ble påkalt for å gjøre noe av det han kan - sporfinning - og kunne stort sett bekrefte det som Decius allerede hadde funnet ut. Noen hadde vært og hentet de beina som Decius allerede var ute etter... og hadde hatt et ublidt møte med uglebjørnen som hadde flyttet inn i den fraflyttede gården. Alle spor pekte i retning av ett av de mest lugubre stedene i Diamond Lake District - The Feral Dog. The Feral Dog ble aldri helt den samme igjen etter det voldelige møtet som fant sted der. Kullen og gjenget hans ble mer eller mindre utradert til nest siste mann - så lenge en ikke har noen clerics i gruppa snakker ikke døde menn (ingen som kan kaster Speak With Dead, you see). Melvin var langfingret som vanlig - men ble uvanlig nok fanget denne gangen. Han viser seg nok ikke der igjen på en stund, om han noen sinne brukte å være der. Gaug fikk en dolk i skuldra - nært en pulsåre - og bestemte seg deretter for å komme seg ut derifra. Villhunder eller ei; det var kanskje like greit at folk kom seg derifra før eventuelt sheriffen kom - om han i det hele tatt rykker ut til The Feral Dog, selvsagt... Det viste seg at crewet til Kullen hadde fått beskjed fra Balabar Smenk om å hjelpe 'a creepy freak of a necromancer from the Free City District' til å installere seg i det gamle observatoriet. Noe av det første som denne neck-romancer'n hadde spurt om hjelp til, var å få tak i flere døde for å få seg et standsmessig antall tjenere. Ekte tjenere, det vil si sånne med puls og greier, var selvsagt ikke godt nok for en proper neckie, så det var right out. Det samme gjaldt den gamle kirkegården i Diamond Lake District - den var nøye overvåket av de grønne kultistene som beskyttet alle døde mot overgrep, så Kullen fant på at det var på tide å raide en liten kirkegård som lå ikke så langt unna. De så gjorde, noe som da gjorde Decius' oppgave noe vanskeligere når han dukket opp noen dager seinere. Tydeligvis trengte neckien en skikkelig dask på lanken - minimum. Samtidig begynte det å bli skikkelig kort tid til at den andre gruppen bestående av den creepy gladiatoren, den slutty og snikete dama og den komplett kokko magikeren skulle ut på tur, og dermed måtte neckien få seg dask på lanken - minimum - rimelig umiddelbart. Etter at Decius hadde vært innom kirka til St. Cuthbert med kølla og blitt tatt imot som om han var kommet hjem, satte gjenget seg etter hvert i marsj mot det gamle observatoriet. Det viste seg ganske raskt at neckien ikke hadde fått seg skikkelig installert i det gamle observatoriet, men at han allikevel hadde hatt tid til å sette opp et anstendig antall dødsfeller. Allikevel var det de skumle kreasjonene han hadde ... satt sammen selv - og da snakker vi ikke Lego akkurat - som viste seg å helt klart være det skumleste som foregikk, siden neckien åpenbart ikke greide å treffe selv sida av ei låvedør med sine ranged touch spells. Uldurvion døde i heltemodig kamp mot en vandød med superklissete hud. Sorgtunge slaktet resten av gruppa de resterende vandøde i tårnet, og tok like gjerne Filge med seg i samme slengen. Deretter leste Melvin en rull med et formular på som han hadde funnet i tårnet. Et rimelig seriøst lysshow seinere var ikke Uldurvion ... fullt så død lenger. Rimevine kom i en del seriøse trosproblemer seinere. Uldurvion var åpenbart (stort sett) død, og Rimevine sanset ondskapen komme fra ham i veritable bølger av fordervelse. Allikevel oppførte Uldurvion seg omtrent som tidligere, om enn kanskje litt mer intens i enkelte situasjoner. På den ene siden ville han gi sin venn den siste oljen - som han deretter satte fyr på, eller noe - og på den annen side var det tydelig at Uldurvion mer eller mindre var den samme gamle, og dermed mulig å redde. Intellektet til Rimevine slåss mot seg selv for å finne ut av dette. Til slutt kom han fram til at smiting og brenning fikk vente, men Uldurvion var helt klart på the watchlist. Nå begynte folk å få skikkelig dårlig tid. En del bæring av stuff seinere til butikker for å selge unna ting som ikke hadde (levende) eiere lenger, stresset folket opp mot klubbhuset for der å ha et kort møte og videre stresse opp til The Whispering Cairn, en timinutters spasertur som var begynt å bli svært kjent for enkelte i gruppa. Decius hadde noe andre planer. Etter å ha kommet med en kryptisk beskjed om at 'jeg vet at døra er åpen', ga han beskjed om at 'Melvin vet veien - gjør du ikke, Melvin?', og at Decius selv hadde andre ting han måtte ta seg av. I det resten av folka hastet oppover mot The Whispering Cairn igjen, så de at han satt opp et nytt og blankt messingskilt på veggen - "Nonus' sted". Men hvem var Nonus? Vel inne i hula demonstrerte Melvin ett til av sine 'triks' - nervene hos de andre var i helspenn siden det siste trikset gjorde at Uldurvion sluttet å være helt død og gikk over til å være bare stort sett død - ved å desarmere vindfella med det sinte ansiktet, og å åpne en gjemt luke i munnen til vindfella med det sinte ansiktet. Et rom fylt opp omtrent en tredjedel med rustne jernkuler og en balansebjelke av forsteinet tre åpenbarte seg for de andre... som var svært overrasket over dette nye området. I enden av dette rommet, på andre siden av balansebjelken, var det en åpen dør av irret messing. I rommet bak døra kom det inn sollys... Dette rommet som de deretter kom inn i var dominert av en ring, opphengt i steinbruer (to var ødelagte), og ei kraftig luftsøyle i midten. Fresker på veggene fortalte mye om kampen mellom Chaos og the Wind Dukes of Aaqa, og hvordan den som var gravlagt her møtte sitt endeligt. To Wind Warriors dukket opp når folket krysset bruene, og en heftig kamp begynte. Det viste seg at når krigerne av vind ble slått ned, løste de seg opp i støv. Til slutt var begge krigerne bekjempet - og deretter var det luftsøyla som sto for tur. Til slutt hoppet Uldurvion inn i den, og forsvant opp gjennom et hull i taket på rommet, båret av den enormt kraftige vinden. De andre sto litt rådville igjen, og debatterte hvordan de skulle håndtere dette. Etter mange eksperimenter med tau og tomme vannskinn bestemte de seg for - én etter én - å la det hele stå til. De kom inn i et lite rom med en sarkofag. Noen små trappetrinn førte opp til dette som de hadde lett etter uten å vite det - den egentlige graven til en av de som hadde vært Wind Dukes of Aaqa! AeshKrau gikk opp trappen for å stå framfor den hvite sarkofagen, vendt mot statuen på toppen av trappa. "Si navnet mitt", sa statuen. "Zosiel", sa AeshKrau. Og sarkofagen åpnet seg. Oppi fant folket et unikt hodebånd av platinum, to lange, svakt kurvede horn, og en adamantine amulett for å kontrollere Spheres of Annihilation. And there was much rejoicing. Etter å ha kommet seg ut av dette kammeret, ble det gjort en mer fullstendig undersøkelse av den delen av krypten hvor det var en kjempemuggsopp som hadde stoppet tidligere forays. Noen raske Rays of Frost fra AeshKrau seinere, var muggsoppen borte. Ganske raskt ble et egg oppdaget. Et stort egg laget av en merkelig, svart steinsort lå på toppen av en pidestall laget av et rødt, ukjent metall. Det store, svarte egget hadde et merkelig merke etset inn i seg - en likesidet trekant i gull, med noen tverrgående merker på hver side av trekanten. For Rimevine sine finslipte sanser formelig rant det ondskap av egget i bølger omtrent som mørk sirup. Dersom han hadde vært i tvil med Uldurvion, var han ikke i tvil når det gjaldt dette egget, eller hva det nå enn var. Ondskap ondskap ondskap. Etter å ha berørt egget, hørte nesten alle bare lyden i hodet sitt av steiner som ble gnidd mot hverandre. En infernalsk knasing. Bortsett fra AeshKrau. For dette var noe som snakket Terran, språket til Jorda. En lengre, stille samtale med det som eventuelt var inne i egget fulgte deretter, før AeshKrau kom til sans og samling. Forslaget til AeshKrau var enkelt - Rimevine skulle slå egget med all sin kraft, for å se hva som skjedde. Rimevine var ikke tung å be - han hadde i utgangspunktet allerede halvformede planer om å forårsake eggets ødeleggelse på en måte eller en annen. Hugget ble gjort. Det var perfekt utført, med all Rimevine sin makt bak hugget. En bitte, bitte liten steinflis ble slått av egget sin ellers perfekte overflate, akkurat i overgangen mot den gyldne trekanten. I noen sekunder var den ringende tonen av Rimevine sitt hugg det noen greide å høre. Deretter, uten en lyd, sprakk egget perfekt i to, langs samme akse som hugget til Rimevine. Opp av egget kom en høy skikkelse, tilsynelatende laget av svart marmor, og med et band av gull rundt hodet. Han blottet sine hvite tenner, og bukket lett ironisk til de som sto fjetret og så på. Ondskapen kom i bølger fra ham som varme fra en ovn. Stammende framførte Aeshkrau en forespørsel på Terran, "jeg ønsker at du ikke skal rive meg sønder og sammen med tennene og klørne dine". Med et bredt smil gjorde steinprinsen et høytidelig bukk. [shadow=red,left,300]Som du vil.[/shadow] Etter en rask forklaring av hva som hadde foregått, hadde Rimevine et bredt smil om munnen. Aeshkrau oversatte hva han ville, stammende på Terran. "Han ønsker at du skal være like god som du tidligere har vært ond". Steinprinsen bare så på Aeshkrau og Rimevine med et overbærende - og kanskje en tanke hånlig - smil. Gaug sin grådighet slo inn. "Ønsk deg en edelstein eller noe," sa han. Dette måtte jo bare være en variant av en av de berømte åndene i flasken, selv om de fortellingene var fulle av forbehold om at det kunne gå skikkelig galt for de som var uvørne når de møtte en av disse åndene. Med skjelvende stemme sa AeshKrau, "Jeg ønsker meg en diamant som ikke er tatt fra noen, og som er verdt mer enn 10 000 gullstykker." Med en elegant bevegelse, og det lett hånlige smilet fast påklistret, bukket steinprinsen og ga Aeshkrau noe som så ut som en jamn glassbit på størrelse med et hønseegg. [shadow=red,left,300]Som du vil.[/shadow] Med fast stemme begynte AeshKrau på sin tredje forespørsel mens han overhørte alle forslagene som nå begynte å hagle fra de andre. "Jeg ønsker at du skal skrive ned alt du vet om følgende ting - Miska, Wind Dukes, Staff of Seven Parts, the Chronicles, Zosiel, Battle of Pesh, og the Wandering Dukes". [shadow=red,left,300]Det er ikke alt der som jeg kan skrive ned. Er dette akseptabelt?[/shadow] "Ja."En enorm skriftrull, minst tre fot brei og en fot i diameter, dukket umiddelbart opp rett framfor føttene til Aeshkrau. Den var laget av et eller annet metall, og tett i tett var det hamret inn små små runer. Runer som ingen av de som var til stede kunne lese. Runer som var lett heslige å se på, av en eller annen grunn. Runer som mest av alt så ut som om de gjorde obskøne bevegelser rettet mot den som prøvde å lese dem. Infernal. I en sky av gul, svoveltung røyk, forsvant deretter steinprinsen. Gruppa trakk seg deretter tilbake til klubbhuset for dagen - det hadde vært en lang, lang dag, og de var usikre på om det var et feilgrep eller ikke, det de nettopp hadde gjort. Noe monumentalt hadde i alle fall skjedd. Etter en omfattende runde shopping, samt et ublidt møte med sine konkurrenter neste morgen (som nesten utartet til vold), begynte folket å planlegge sitt neste mål. [glow=red,2,300]Dourstone gruven.[/glow] Navn | Experience tjent | Uldurvion | 4320 | Meridian | 3840 | AeshKrau | 3360 | Gaug | 4320 | Rimevine | 3840 | Melvin | 5280 | Decius / Nonus | 4800 |
Dette fullfører The Whispering Cairn[glow=red,2,300]Etter en hvilepause på noen dager - og kanskje litt fotarbeide for å finne mer ut om ting - skal deretter våre helter prøve å finne hemmeligheten i Dourstone gruven.[/glow]
|
|
|
Post by Zarn on Mar 23, 2007 18:58:52 GMT -5
[glow=red,2,300]Femte spilling[/glow] Uldurvion fikk sin nye leather armor, men mistet sin Luck of Heroes. Ja ja. Det er kanskje litt vanskelig å male seg en leather armor med alternerende dyp røde og hvite striper i et pent mønster sånn helt direkte I det minste vil Fire og Cold Resistance kanskje hjelpe litt på. Gaug fikk vite at han var litt uglesett av mr magiker bror av Balabar Smenk, siden Gaug hadde bommet litt når han hadde satt ut rykter i Diamond Lake District. Gaug prøvde seg med noen ikke veldig inspirerte unnskyldninger, men bestemte seg for å la saken ligge etter noen forsøk. Rainbowsun, en alv, dukket opp med en ekstra profetboks. Den nye / gamle profetboksen var en annen farge enn den eksisterende profetboksen. På magisk vis slo de to boksene seg sammen, og den resulterende hybridboksen hadde karakteristikker fra begge boksene. Mye misunnelse kom siden Rainbowsun sitt Utvalgt merke var gyllent i stedet for hhv rødt (Uldurvion), og blått / svart (andre). Alven fortalte at han til å begynne med hadde fått beskjeder fra boksen på ark, men at den seinere hadde begynt å snakke med ham mens han våkedrømte. Rainbowsun kastet litt på det lange, blonde håret sitt, og utdypet ikke hva han mente noe mer enn det, men han tok fram (noen av) sine profetier, og Aeshkrau kastet seg (grådig) over de. En lengre diskusjon endte opp med at alle tok seg en tur for å se hvordan Dourstone gruva ble drevet og hvordan the lay of the land var. En rask karikaturtegning seinere, og det var etablert at Ragnolin Dourstone var en mann som betalte sine arbeidere dårlig, men sine vakter og formenn bedre. Gaug fikk en innkallelse - formelt sett en invitasjon til et møte, men i praksis en invitasjon som hadde en sterk "ellers..." knyttet til seg - og fant en måte han kunne komme seg aleine til Balabar Smenk. Møtet mellom Gaug og Balabar Smenk kunne gått bedre. Gaug slapp ut en del informasjon som Balabar Smenk ikke hadde, men det var strengt tatt informasjon som ikke egentlig gjorde Smenk mer vennlig innstilt. Allikevel fortalte Smenk at han hadde blitt gjort til kjeltring av noen fæle kultister som var nede i gruva, og at det var en heis der som ledet ned til der hvor kultistene var. Dersom gruppa ... fikk kultistene til å 'forsvinne' permanent, kom han til å trekke den kontrakten på hodene til Uldurvion, Gaug, Aeshkrau, Meridian, Melvin, Rimevine, og Nonus. Han nevnte ikke Rainbowsun med et ord. Gaug sine små forsøk på å få betalt for denne jobben førte ikke fram. Det lengste Balabar Smenk gikk var å gjenta at han kom til å fjerne prisen på hodene til folket hos enkelte laug som han visste av i Free City District. Aeshkrau og Gaug bestemte seg deretter for å besøke ordføreren, for et mer eller mindre harebrained scheme for å få tilgang til Dourstone gruven. Selv om det var tydelig at ordføreren ikke spilte helt 100% med åpne kort, dro Gaug og Aeshkrau derifra med papirer som ga dem tilgang til Dourstone mine. Når de kom fram, var det tydelig at Ragnolin Dourstone ventet på dem. Han var langt mer imøtekommende enn det som var forventet av enkelte i gruppa, og tilbød dem propert utstyr for å ferdes i ei gruve. Gaug ledet an i å mistenkeliggjøre dette, og valgte å gå inn i gruva uten noe skikkelig utstyr mens han desperat prøvde å komme seg inn i gruva raskest mulig etter at Ragnolin Dourstone hadde sendt avgårde noe som sannsynligvis var en budbringer inn i gruva, etter at Ragnolin Dourstone hadde hørt at det var heisen Gaug var interessert i. Ingen stoppet folket når de gikk inn i gruva i rimelig samlet flokk. Det var ingen som hadde satt opp bakhold, eller på annen måte prøvde seg på noe skummelt mens våre venner tok seg fram forbi alle varselskiltene med "fare - gass" og generelle tegninger av dødningeskaller. De kom fram til en heisanordning som var grovt tilhugd, og virket mer enn solid nok. En kjapp konferanse seg imellom, og de heiste seg ned i to grupper. Et merkverdig syn møtte dem - en eldgammel hall og en svart pøl av ondskap, og dører i tre retninger, alle med merkene til (tre forskjellige) mørke guder. En del kaos oppsto når gruppa begynte å splitte seg opp, men en del ting kan plukkes ut. Fire stykker - Rimevine, Rainbowsun, Melvin og Meridian - gikk ned en sidepassasje. Med det samme de ble angrepet av grimlocks, stakk Melvin. Etter at Rimevine og Rainbowsun til slutt hadde gjort det av med to av tre grimlocks, prøvde Meridian å trekke seg tilbake. Han hadde sagt hei til bevisstløsheten når Nonus oppdaget det som foregikk og sklei inn noen raske knær og albuer på grimlocken som hadde fulgt etter Meridian. www.wizards.com/dnd/images/MM35_gallery/MM35_PG141.jpgNonus oppdaget at minst én kenku var til stede. På en ukjent måte virket det som om at det var en knytting mellom en tåkedott som bevegde seg på uvanlig måte, og et seinere møte mellom en kenku og Aeshkrau og Uldurvion. Etter noen Hold Person spells, prøvde kenkuen å dra med seg Aeshkrau og Uldurvion til kanten av heissjakten, for deretter (sannsynligvis) å kaste dem ned 200' til sine sikre døder. (Eller, i Uldurvion sitt tilfelle, sin andre død.) Dette gikk ikke så bra, og etter en del strid fram og tilbake var det til slutt kenkuen som ble bull rusha over kanten av heissjakta. Allikevel var det mystisk nok ingenting som gikk splat! nede hos de andre. www.wizards.com/dnd/images/mmiii_gallery/83014.jpgSå der forlater vi våre intrepid explorers - i ei gruve, ned en heis, bak en stengt port, og med en litt skadet kjetting (som ble forsøkt saget over tidligere), med tre grimlocks døde... og minst én kenku on the loose. [glow=red,2,300]Nothing to see here, move along.[/glow]
|
|
|
Post by Zarn on Apr 18, 2007 6:11:47 GMT -5
[glow=red,2,300]Sjette spilling[/glow] Merkelig nok, men som et resultat av dagen i forvegen sine bacchanalier, ble gruppa delt opp i to. Den ene gruppa skulle være topside, og passe på heisen og barriéren - som både kan holde folk ute og holde folk inne. Funny how that goes. Meridian, Melvin, Rainbowsun og Uldurvion ble topside. Gaug, Aeshkrau, Nonus og Rimevine var ninja elite assassination squad. Etter en liten debatt om Hextor (God of Tyranny), Vecna (Lord of Secrets) eller Erythnul (God of Slaughter) var beste stedet å begynne, gikk folket inn i Vecna-folkene sitt domene. Fuglemennene hadde blitt observert der tidligere, men både Rimevine og Gaug var sikre på at de kunne håndtere det som var der inne så lenge de fikk en clear shot at it. Området de kom inn i åpnet med en tilsynelatende lang, tom, men smal gang, hvor alt var tilhugget og glattet ut slik at det bare var grå stein som vistes. Fornøyde labbet gjenget framover i gåsegang. Med ett åpnet to skjulte dører seg, og en kenku på hver side stakk etter Gaug. Før noen fikk summet seg, lukket dørene seg igjen og ble umulige å skille fra den omkringliggende steinen. Deretter begynte hit and run taktikkene til kenkuene. Selv om Rimevine og Gaug relativt enkelt greide å ta knekken på fuglefolkene når de fikk sjansen til det, var det tydelig at dette var hjemmebanen til fuglefolkene - og de viste seg utrolig vanskelige å sette til veggs for å få inn noen harde, gode slag. Aeshkrau oppdaget at dersom han konsentrerte seg hardt, greide han å åpne eller lukke dørene han også - men først måtte han vite hvor dørene var. Rimevine påpekte at han kunne lukte hvor fuglefolka hadde gått dersom de hadde gått gjennom en dør, men at han ikke kunne lukte dem gjennom veggen. Etter at en håndfull kenku var eliminert, mens bare en liten del av labyrinten hadde blitt utforsket, og hvor alle i den lille gruppa var relativt slitne, ble gruppa enig om å komme seg ut derifra. Geriljataktikken de ble utsatt for kunne enkelt utslette dem uten at noen kunne si ifra til de andre som var topside, og det ville være ... uheldig. I alle fall hørtes det bedre ut enn at de stakk av. Av en eller annen grunn falt det aldri inn våre fire sterke eventyrere at fuglefolket ikke måtte holde seg her inne... men uansett, de fantastiske fire gikk tilbake til the Dark Cathedral, og valgte en annen rute. Erythnul, guden for unødig, tvunget blodgiving og dårlige reality serier, var symbolet for neste seksjon Rimevine, Gaug, Aeshkrau og Nonus valgte. Etter en kjapp oppdatering av den andre gruppa, samt en omgang healing fra keep going stick'en, var gruppa på fire klare for alt. Det de ikke visste, var at denne seksjonen ville vise seg å bety døden for en av dem... Etter å ha dradd døra åpen og gått ned den tilhugde trappa, ble korridorene de gikk i sakte over til mer naturlige huler, komplett med stalaktitter og -mitter. (Tits hang down.) Første stedet, der hvor grimlockene med lange spyd hadde blitt møtt på, hadde fortsatt den liflige duften av død grimlock - og kroppene hadde heller ikke blitt forstyrret, på tross av at det hadde gått en stund siden de hadde blitt hugd ned. Det andre stedet viste seg å være en hule som åpnet opp mot en mye større hule - med en kant og et godt stykke ned (40', som tilsvarer 12.192m i cat ironingboard per furlongnights). En knurrende lyd, som fra en hyene eller noe tilsvarende, fikk hårene til å reise seg i nakken på flere. En stor hundeliknende sak stakk fram hodet fra bak en av stalagmittene, og mer eller mindre gjeipet til heltene våre. Mens de pratet til den, rykket de sakte nærmere. Etter et lydsignal hoppet plutselig to sånne dyr fram fra bak hver sin stalagmitt, mens de så ut til å skrelle huden bort fra hodet og satte i et forferdelig ul! En skremmende opplevelse - men med nervene under kontroll kom sverdene fram. www.wizards.com/dnd/images/mm_gallery/Krenshar.jpg - uskrellet www.wizards.com/dnd/images/MM35_gallery/MM35_PG163.jpg - skrellet Plutselig slo en svær armbrøstpil inn i en stalagmitt bare så steinsplintene fløy, bare en håndsbredd fra Rimevine. Krensharene hadde en trener, en grimlock, som på tross av sin mangel på øyne hadde brukt en gigantisk armbrøst for å forsøke sin siste kreasjon - Rimevine-onna-stick. Heldigvis for alle involverte - bortsett fra grimlocken og hans to krenshar kamerater - bommet grimlocken, tross patetisk kort avstand. En kort kamp seinere var begge krensharene døde, og treneren hardt skadet. Med et forferdelig hyl plukket treneren opp Gaug, og sprang mot kanten av stupet. Gaug holdt seg godt fast i treneren, samtidig som treneren holdt godt fast i Gaug. "Dersom han skal kaste meg over kanten, skal han bli med," innrømte Gaug å ha tenkt seinere. Stor var derfor overraskelsen for Gaug - forsåvidt for Aeshkrau, Nonus og Rimevine også, men hovedsaklig for Gaug - når treneren tok sats og hoppet rett ut i det store intet. Når de landet, var Gaug i live. Treneren hadde dratt for å se sin store leder. To grimlocks sto der nede med piler på buene og tanglefoot bags i beltene. De hadde hørt noe av det som hadde foregått oppe på kanten, men hadde ikke greid å 'se' noe av det som hadde foregått der siden det var et godt stykke unna. Nå, derimot, hadde de et klart mål. Gaug begynte etter hvert å gjøre en passabel imitasjon av en nålepute. Nonus sprang til kanten og slapp seg enkelt ned, uten å bry seg om krampene som var slått inn i fjellveggen. Monks can do that, you know. Snart var kampen i gang, selv om både Nonus og Gaug fikk hver sin tanglefoot bag over seg. Aeshkrau klatret mer forsiktig ned, og det samme gjorde Rimevine. Kampen var i gang for alvor. Etter en hard kamp, ropte en av grimlockene på forsterkninger. Plutselig hoppet en veldig åpenbart kvinnelig grimlock ned fra ei huleåpning i veggen, og begynte å vifte rundt seg med to store, rustne - men godt lagede - kniver på størrelse med armen til halflingen. Aeshkrau ble hugget ned... og døde. Deretter begynte likte hans å snakke på et rart språk, mens Gaug, Nonus og Rimevine forsøkte å unngå skjebnen til Aeshkrau. Det gikk på håret bra. Gaug fikk inn et siste slag, sprang bort til Rimevine, smilte anstrengt gjennom sitt raserianfall... og besvimte. Nonus slo ut den siste fienden, og Rimevine tillot seg deretter nesten å besvime. Til sammen hadde våre venner -5 hp - Nonus med 5, Gaug med -7, og Rimevine med -3. Aeshkrau, derimot, hadde sluttet å snakke, og var nå bare dau. Noe reduserte, og ikke fullt så eplekjekke, samlet våre helter sammen sine falne og døde, tok med seg det som var verdifullt av det de hadde funnet, og trakk seg for øyeblikket ut av hulene til guden av slakt. Erythnul hadde tatt sin pris. [glow=red,2,300]Det er ingen som leser det som står i rødt.[/glow]
|
|
|
Post by Zarn on Apr 24, 2007 4:56:38 GMT -5
[glow=red,2,300]Sjuende spilling[/glow] Den sjuende spillinga ble ei lang maratonspilling med mange komplekse kamper. Detaljer her kan bli noe forvirret, siden innrykket som etter hvert kom i Hextor seksjonen av the Dark Cathedral, essensielt sett var én lang, multistage kamp. Allikevel 'måtte' en jo cleare ferdig Erythnul seksjonen av tempelet, styrt av den gale profeten Grallak KurEtter en hvilepause og det tunge arbeidet med å dra tilbake det (nå stille) skallet som var igjen av Aeshkrau den andre, ble det gjort en viss omgruppering. Nonus tok profetboksen, etter en liten eksperimentsekvens hvor Gaug var fascinert over endringene på utsmykningen av boksen etter hvert som de forskjellige tok i boksen. Det ble bestemt etter en rask rådslagning at Rainbowsun og Meridian skulle være igjen og safeguarde kroppen til Aeshkrau, samt vokte utstyret og ymse andre ting reddet ut av de seksjonene av the Dark Cathedral som allerede hadde blitt clearet. En del spikring og generelt snekkerarbeide borte med barriéren til den 'farlige' delen av gruva plaget spesielt Gaug en del. Allikevel virket det som om at de som dreiv på var mer interessert i å holde borte framfor å komme inn, og dermed mistet Gaug interessen for å leke med de som dreiv på med ting etter en stund. Det var sannsynligvis med en viss gravitas at Rimevine, Gaug, Uldurvion, Nonus og Melvin sveivet seg ned i selve the Dark Cathedral igjen. Sist gang de hadde gjort dette, hadde de kommet tilbake med én mindre. Vegen videre inn i seksjonen hvor de hadde møtt grimlocks og hvor Aeshkrau hadde falt, viste seg å lede til ei steinrøys, samt vise dem at det var en taubru laget av tre tau i en V-form over hodene på dem. Den lille sidegangen de hadde lagt merke til et stykke opp på veggen så ut til å lede dit. Litt lassokasting (hvor Nonus var uheldig og sleit av en halvmeter av tauet sitt, før Gaug til slutt fikk et greit feste på tauet) avslørte en opprullet taustige rett innenfor kanten av gangen... og en ryggsekk. Oppi ryggsekken var ymse interessante ting - men kronen på verket var det preserverte hodet av en kvinnelig svartalv. Litt forvirret over hvorfor dette hodet var der, sorterte Gaug ut ting som han kunne 'frigjøre', og lot hodet ligge igjen i sekken. En rask frammarsj videre, og en var framme ved taubrua. Taubrua var en tilsynelatende spinkel konstruksjon, og var festet i en forsteinet stokk på andre siden av juvet den spente over. Melvin var førstemann over, siden han var lettest, mens de andre ventet spent på om brua holdt. Da Melvin kom seg til den andre siden, stakk det plutselig fram et grimlock hode ut av gangen på samme siden som Melvin var på, festet til resten av grimlocken. Det var vanskelig å si hvem som var mest overrasket - grimlocken eller Melvin. Eller, for den saks skyld, kanskje Gaug, som på dette tidspunktet bare var halvvegs Ganske raskt ble det åpenbart at grimlocken ikke var aleine - han hadde sine to kamerater med seg. Bevæpnet med kastespyd, kastet de svært presist etter sine motstandere, tatt i betraktning at de ikke hadde øyne og at det ikke var lys i juvet i det hele tatt. Melvin fikk ikke spyd kastet på seg - grimlocken tok rett og slett et steg fram og stakk etter ham. Rustningen Melvin hadde fått laget hos gnomene i Grossetgrottel stoppet det verste av støtet, men det begynte å piple litt rødt fram på underkjortelen. Litt rask tenking seinere, og Melvin sprang rett og slett over kanten av den forsteinede stokken og landet med et brak i steinrøysa under. Noe forslått, men et godt stykke unna grimlockene følte Melvin nok det var et godt bytte å få seg noen blåmerker mot å komme seg unna grimlockene. Til chokerne som bodde i steinrøysa oppdaget ham og begynte med det de kunne best. www.wizards.com/dnd/images/MM35_gallery/MM35_PG35a.jpgDette hoppe-over-kanten trikset viste seg ganske raskt å være det som alle de kule ungene gjorde, og i rask rekkefølge (om enn med litt varierende stil) hoppet Nonus og Gaug over kanten. Uldurvion valgte en mer konservativ stikke-til-taustigen-og-klatre-ned taktikk, mens Rimevine viste sin imitasjon av nålepute, siden grimlockene var overraskende presise med sine kastespyd - på tross av mangel på øyne. Før Gaug hoppet over kanten, skadet han riktignok taubrua noe - men det virket som å være mer bare for syns skyld enn for noen egentlig plan. Rimevine dekte seg bak skjoldet og rygget bakover, mens resten av gjenget forsøkte å håndtere de to chokerne. Det hele gikk litt fram og tilbake hos chokerne, men etter hvert ble de eliminert begge to - dødsstøtet på den siste ble satt inn omtrent når Rimevine hadde fått buksert sin anselige tyngde ned taustigen, og kom rusende inn med skjold og øks klar til strid. Etter en rask omrokkering og litt R&R med pinner av Cure Light Wounds, ble det gjort et framstøt mot brua på nytt igjen. Og ingen var der. Melvin pekte seg selv ut som helt, sneik seg kjapt og enkelt over den skada brua, og opp gangen videre. Han kom til en tre-grening i gangen, og valgte den første og beste gangen til venstre. I mellomtiden hadde de andre startet en stille framrykning etter Melvin. Så når han returnerte i stor fart ut fra den meget befolkede hulen med det noe anakronistiske og suspension-of-disbelief problematiske "train to zone!", var det egentlig ingen som ble overrasket. En hard kamp seinere med mye taktisk manøvrering for å få stilt opp en conga line of death, var de ni grimlockene gått for å fortelle Erythnul hvordan de hadde gjort det sånn totalt sett. Endelig. De var dødere enn disco. Mer ute enn Paris Hilton. Mindre 15 minutter siden, og mer Gérard Depardieux som sex-symbol ute. Kaput. Finito. Whenever more than two congregate, they shall reenact the Parrot Sketch. For it is an ex-parrot. Yea, it has gone to join the great choir in the sky. The plumage is duly noted as lovely. Noe bruk av en keep going stick seinere, og de gikk inn i det midterste rommet, hvor de øyeblikkelig ble overfalt av stammelederen til grimlockene, komplett ute av sitt lille sinn og langt inne i Alice in Wonderland. Én ting er å ha noe rotter på loftet - det er mer eller mindre obligatorisk for grimlocks generelt, og de som følger Erythnul spesielt - en annen ting er å være utenfor mobildekning på grunn av spising av sopp. Og da snakker vi ikke akkurat sopp sånn som en har på pizza. Med mindre en spiser fleinsopp-pizza. Her snakker vi morro-soppen med mange dødningehoder, utropstegn og alle de morsomme fargekodene i soppboka. Selv om han ikke var within shouting distance of sane, var det allikevel et problem å ta ham ned, siden han hadde to greataxes og ei god rustning å diskutere med. Dersom noen hadde hørt etter, ville de hørt hvor mye han mente de var rosa elefanter sent av Erythnul for å teste hans tro. Dessverre var våre helter for opptatte med å overleve til at de egentlig kunne notere seg mer enn bare the high points fra surret han brøt ut av seg. Til slutt sluttet han å virke på grunn av mange lekkasjer av vitale væsker påført av våre heltemodige mekanikere, og sank sammen. Blå, og død. En liten stille stund med en keep going stick, og av en eller annen grunn bestemte folket seg for å dra videre innover til den siste passasjen i denne delen av komplekset. En kan spekulere i at Gaug hadde begynt å få klaustrofobi, og syntes at luftkvaliteten hadde gått drastisk ned etter at utgangen de kjente til ble støpt igjen. Hva som egentlig gikk gjennom hodene til de forskjellige i det de stavret seg nedover den siste passasjen - til den gale profeten, Grallak Kur. En kan gjerne diskutere det sanne vesenet til galskap. Ofte slenger en om seg med begrepet uten egentlig å tenke over det. Den og den personen 'er gal'. Noen andre 'spiller ikke med en full stokk kort'. Allikevel er det en spesiell form for galskap som får en grimlock til å sy inn øyne i hodet sitt. Øyne som den har fått fra stilkene til en beholder. En spesiell, visjonær form for galskap. Denne galskapen ville beskrive Grallak Kur. Visjonær, komplett kokko, galskap. Og ikke på den snille måten, men mer 'Cthulhu ftaghn' typen galskap. Det var ingen overraskelse at Grallak Kur hadde to livvakter. Det var ingen overraskelse at Grallak Kur kunne kaste magi. Et øyenbryn hevet seg kanskje når han rev ut sitt ene ribbein, kastet korrumpert magi på det slik at det vokste til størrelsen av et greatsword, og kastet det forhenværende ribbeinet til den ene av livvaktene sine. Det andre hevet seg muligens når Grallak Kur tryllet fram et Vile Fire Elemental. Overraskelsen kan derimot antas å ha vært ganske stor når den ene livvakten løp fram til flaskehalsen hvor passasjen videt seg ut til det rommet hvor Grallak Kur var... reiv av seg hodet, og eksploderte i et inferno av flammer som slo innover passasjen. Med ribbeinssverdet i handa, plugget den gjenværende livvakten til Grallak Kur effektivt igjen åpningen inn til Grallak Kur, og det eneste som kunne merkes fra den sistnevnte var bare den gale kaklingen - som et indisk togkrasj, men allikevel av og til med skremmende klare og sammenhengende setninger innimellom den kakofoniske strømmen av mer eller mindre uttalte lyder. Ribbeinssverdet viste seg å være forferdelig effektivt mot snille, levende vesener som ikke tålte kulde. Når Uldurvion kom fram i første rekke for å forsøke et angrep, viste det seg at det ikke fungerte like godt mot Uldurvion som det hadde fungert mot Rimevine. Den umenneskelige styrken til livvakten til Grallak Kur, derimot, fungerte dessverre fortsatt utmerket som middel mot en invasjon av eventyrere. Hardt skadet bestemte mesteparten av gruppa at nok fikk være nok, og at det var på tide med en taktisk retrett. Som noen i gruppa kalte det. Sannheten var at de hadde fått sine kollektive ræver sparket, og "run away!" var nødvendig for hele konseptet med "to live and to fight another day". Alle sprang det de var god for bortover den mørke passasjen, med visjoner av et Vile Fire Elemental og en svær, forferdelig grimlock med et ribbeinssverd i handa gallopperende etter seg. Alle, bortsett fra Uldurvion. Etter noen minutter kom Uldurvion gående rolig ut av gangen - med to hoder i beltet. Det til livvakten, og det til Grallak Kur. Han hadde også med seg en sekk med ymse ting i. Rimevine utropte straks Uldurvion til ekte helt, mens Nonus var mer interessert i hvordan Uldurvion hadde greid dette lille kunststykket. Uldurvion presenterte en relativt grovhugget fortelling om at Grallak Kur hadde "bablet en masse ting", og at deretter hadde Grallak Kur tryllet bort ildelementet og gått ned på kne - og det samme gjorde livvakten hans. Uldurvion hadde deretter pragmatisk nyttet anledningen, og trent golfsving på halsen til de to med sverdet sitt. Det var alt i håndleddet, og Uldurvion hadde 'det' fortsatt. Nonus' innsigelser falt for døve ører mens resten av gruppa bestemte seg for å ikke se på tennene til en hest en har fått i gave - metaforisk sett, selvsagt, ingen var verken veterinærer eller tannleger, så det var lite å si på det - mens grådigheten tok noe overhånd og Grallak Kur sin koselige ( ? ) hule ble ransaket på nytt igjen. Noe nedtrykt innså Gaug at det var her grimlockene hadde kommet seg til hulesystemet... og de hadde rast gangen etter seg ganske så komplett og ettertrykkelig. Bare noe vann piplet mistrøstig fram fra den kompakte steinhaugen som proppet igjen gangen som ledet - sannsynligvis ut, men hvem vet? En rask omgruppering, tur til toppen av heisanordningen, og konferering med de som ventet der oppe, samt noe mer bruk av wands, bestemte Gaug seg for å undersøke sperringen nærmere. Han fant at den var støpt igjen - murpuss hadde tytt ut av den primitive forskalingen som var slått opp i forrige omgang - og etter å ha slått litt på den, begynte barrieren å lekke vann. Det virket som om at ikke bare hadde de på andre siden av barrieren støpt igjen barrieren - de hadde også ledet vann for å oversvømme den gruvegangen som barrieren lå i. Gaug returnerte til de andre, forklarte situasjonen, og begynte å sortere gjennom utstyret sitt. De andre sjekket sitt eget. Med grim besluttsomhet sveivet de seg ned til The Dark Cathedral ennå en gang. Denne gangen var det Hextor-seksjonen som skulle til pers. Et lite intermezzo nede i The Dark Cathedral viste at Uldurvion følte det var greit å herje med Erythnul symbolet... og Hextor symbolet... men at han mente at Vecna, the Lord of Secrets, egentlig ikke hadde gjort noe som gjorde at en skulle gjøre barnslige skriblerier over merket, og at en derfor burde la det være i fred. Nonus - og Gaug, og Melvin, og Rimevine - la seg dette på minne, mens Uldurvion surret videre innover passasjen som førte til Hextor-seksjonen. Det var på tide å se undertrykkelsen innebygd i systemet når en begynte å gå imot the Lord of Tyranny med våpen i hånd. Slående argumenter, i enkelte tilfeller. Skarpe, i andre. Og spissede, i ennå noen. Kampen inne i Hextor seksjonen viste seg å være mer eller mindre en running battle, fra start til slutt. De fant Hyrgen, en slags slangeliknende prest av Garagos (Reform Branch), som var i ferd med å bli spist av et ... modifisert villsvin, kjent som Beistet. Det var svært tydelig at Hextor seksjonen visste at de kom, og hadde forberedt en detaljert slagplan for å håndtere det. Til syvende og sist var Theldrick, ypperstepresten av Hextor, død for Melvins hånd, Theldricks to nestkommanderende (og elskere - av hverandre, ikke av noe fælt sånn som Besitet, for eksempel, ewww) var død for hverandre sine hender (selv om hun brukte et etthåndsvåpen), Uldurvion død og gjort levende ( ? ) igjen av en scroll som Hyrgen hadde lest og sverget på ikke skulle ha virket, og en hel del verdisaker og informasjon ransaket fra tempelet. Rimevine hadde også sikret seg en rull med raise dead på - dersom han noen sinne kom seg ut av gruvene her, skulle den brukes på hans kjære bror sin døde kropp. I tillegg var mange nyrekrutterte kultister fra Diamond Lake District døde, flere tieflings dedikerte til Hextor døde, ett villsvin blitt villsvinsteik, åtte skjeletter knuste, og to troglodyte zombies unzombified the hard way. Den svarte pølen inne i The Dark Cathedral fortsatte å være energidrikk for Uldurvion, mens det var mer ... naturlig å gjøre seg avhengig av wands for de andre. For Uldurvion hadde ikke vært helt som de andre på lenge - helt siden det som hadde foregått i The Old Observatory, faktisk. Og nå, nå var det nesten som om han tok alt for mye nytelse ut av å bruke den svarte pølen som drivstoff... Black Gatorade, eller noe sånt. Garagos:Garagos is a lesser deity of war, though he focuses more on destruction than war itself. Tempus merely tolerates Garagos for reasons of his own, a reason that many Realms scholars believe stems from the fact that Tempus dislikes mindless slaughter and destruction, and would be obliged to take on that portfolio if he slew his rival. Though both are chaotic neutral, Garagos is far more heedless than Tempus in what war wreaks, reveling in destruction and slaughter while the greater deity values honorable combat. [glow=red,2,300]Neste spilling er sannsynligvis siste før sommeren. Hvilke hemmeligheter kan en finne hos Vecna, tro?[/glow]
|
|
|
Post by Zarn on May 8, 2007 13:53:45 GMT -5
[glow=red,2,300]Åttende spilling[/glow] Etter en viss diskusjon, valgte Uldurvion, Meridian, Gaug, Rimevine, Melvin, Nonus og Hyrgen, å angripe Vecna seksjonen av tempelet. Ganske raskt dukket det opp kenku, mer enn én, og det ble en generell slåsskamp. De oppdaget også ganske raskt et noe større rom, hvor en dame var lenket til veggen. Lyst, lyst blondt hår, litt lysere enn svart hud, og spisse ører fortalte dem at hun sannsynligvis var en half-drow. Framfor seg, akkurat utenfor rekkevidde, hadde hun en gjennomsiktig kiste som inneholdt utstyret hennes. Når det viste seg at kenkuen som var igjen til slutt prøvde å få inn en coup de grace på henne, ga det henne automatisk status som noen gjenget burde redde. Selv om hun var Hextor (traditional branch). Rimevine ble redd, og Uldurvion forsvant en stund - men dukket opp uten mye av en forklaring, men med mistenkelig mye informasjon om resten av komplekset. Kilia dro på seg utstyret sitt, og var klar rimelig snart. De andre i gruppa plasserte henne langt fram, slik at hun kunne holdes under oppsikt. Ledet av Uldurvion, gikk de rett på rommet hvor The Faceless One og hans trofaste Kenku sidekick ventet. På tross av Kilia sin advarsel, greide The Faceless One å dø på seg. Mens resten av gruppa rana de døde kroppene til kinky kenku og The Faceless One, gikk Uldurvion inn på laboratoriet til The Faceless One. I det Gaug og Rimevine forsto at det foregikk ting de ikke var en del av, stormet de inn til laboratoriet mens Uldurvion leste opp siste delen av en scroll han hadde fått fra ukjente steder. Den gikk opp i røyk, det samme gjorde kroppen (og maska, til Melvins store forferdelse) til The Faceless One. Etter en lemfeldig undersøkelse av omgivelsene sine, valgte gruppa å finne den siste gruppen med kenku (og dire weasels), på tross av at Uldurvion tilbød seg å lede de forbi dette. Gaug sin grådighet og konfrontative natur, samt de andre sin passive grådighet, gjorde at en konfrontasjon også mellom de siste kenku og gruppa var uunngåelig, uansett hvor mye Uldurvion ba for dem. Uldurvion ga seg til slutt, og viste hvor den siste gruppen kenku (og dire weasels) var. Etter en ordutveksling hvor Gaug ble mer og mer agitert med tanken på alt ransbyttet han ikke ennå hadde, bestemte gruppa seg for å angripe kenku gruppen (og dire weasels). Allikevel ombestemte Rimevine seg (han var i første rekke) når han så at de kastet grease på området rett foran ham. I mellomtiden ankom noe stort og mørkt. Kenku sangen fylte labyrinten. Gaug sin grådighet gjorde at angrepsplan nummer to var undervegs når det ble stille inne hos kenkuene. En kenku kom plutselig springende rundt korridorhjørnet, med et manisk grin på nebbet, og et magisk angrep på handa. Da den ble slått, eksploderte den i en bølge av negativ energi. Uldurvion nøt det. De andre ikke så mye. Da den andre kenkuen kom springende, skjedde akkurat det samme. Ingen andre kenku kom. Alt det vakre byttet som Gaug hadde drømt om, viste seg å være forbannet med en necromantic curse. Uldurvion tilbød seg å ta hele greia. Etter dette, var det på tide å ta seg av the Ebon Aspect. Rimevine var først inn i rommet, og fikk det prompte i hodet i det det slapp seg ned fra veggen hvor det hadde klatret. En lang kamp seinere var Rimevine død, Meridian bevisstløs, og mange andre i dårlig form. Meridian ble gjort bevisst, greide å starte hjertet til Rimevine igjen, og Uldurvion greide å motstå det som prøvde å presse seg inn i essensen hans når han forsøkte å bruke den mørke pølen i selve The Dark Cathedral som en gigadose Gatorade. Uldurvion ble deretter valgt til å være den som skulle ta den steinspisende syra fra laboratoriet til The Faceless One og prøve å ødelegge barrieren som var satt opp ved selve heisanordninga ned til The Dark Cathedral. Han fikk låne feather fall ringen som Meridian hadde funnet i The Whispering Cairn, og gjennomførte det hele i beste Six Million Dollar Man stil mens resten av folket hadde plassert seg på noen plattformer som var høyt over gulvet i The Dark Cathedral. De kom seg ut av gruva, så ingen, gikk til byen og deretter til Nonus' hus. Vel framme avdekket Gaug en historie som gikk i byen (Diamond Lake District) om den forferdelige ulykka som hadde skjedd i Dourstone gruva som hadde drept over førti gruvearbeidere, to dusin vakter, formennene til gruva, samt Ragnolin Dourstone selv. Så ille hadde ulykka vært at ikke alle kroppene hadde blitt funnet ennå. Balabar Smenk var ... om ikke fornøyd, så var det som hadde skjedd i alle fall tålererbart i hans bok. Balabar var nok fortsatt misfornøyd - men kanskje ikke morderisk lenger. Navn: | Experience tjent: | Uldurvion | 7590 (døde en gang) | Meridian | 8400 | Aeshkrau | (døde, retired) | Gaug | 10 000 | Rimevine | 9 150 | Melvin | 9 200 | Nonus | 10 000 | Hyrgen | (ny) 7 900 | Kilia | (ny) 7 600 |
(Legg merke til at denne tabellen er noe korrigert fra det jeg leste opp på spillinga - Rimevine, Uldurvion og Hyrgen har fått litt mer XP enn det jeg oppga på spillinga.) (For den sessionen med identifying som foregikk på slutten, er gruppa skyldig 800 gp. Vi tar det dersom / når vi spiller på nytt igjen.) Dette fullfører The Three Faces of Evil
|
|
|
Post by Zarn on Oct 2, 2007 17:17:57 GMT -5
[glow=red,2,300]Niende spilling[/glow]
Octavion og "nye" Decius kom fra byen tidlig om morgenen med god frokost. Alle spiste og var glade. Octavion hadde et forslag med fra Allustan - han trengte livvakter til en tur til Blackwall Keep. Om gruppa ville være livvaktene? Kanskje anledning til å rette opp litt av inntrykket som han hadde av enkelte i gruppa.
Clockwork-folket fra Mechanus kom. Gaug fikk panikk og sprang ut. "You're not the boss of me, no." Noen fikk bestilt magiske gjenstander, andre ikke. Clockwork-folket fra Mechanus dro.
Allustan kom. Alle gikk. Møtte noen folk. Overnattet i en bondegård. Kom til Blackwall Keep. Blackwall Keep var angrepet av mange lizardpeople. Allustan ba tynt om å få lov til å teleportere bort. Gaug (og de andre i gruppa) mente han måtte kaste noen spells først, for å jekke ned lizardpeople.
Rimevine ropte, "kom og få dæng". Lizardpeople lot seg ikke be to ganger, og angrep. Allustan kastet Ice Storm. Allustan ble kjempedrept av en Flame Strike som ble lest opp fra en rull. Gruppa ble raskt slått ned til veldig lite hitpoints, men opererte videre - med et nødskrik.
Spillinga sluttet når slaget var omtrent to tredjeparter ferdig. Lizardpeople er i ferd med å omgruppere seg. Gruppa er to hundre fot unna Blackwall Keep. Det er omtrent et dusin folk igjen i fortet. Det er omtrent dobbelt så mange lizardpeople igjen.
|
|
|
Post by Fleet Admiral Hektor Protektor on Oct 2, 2007 17:25:14 GMT -5
Du glemte følgende mellom nest siste og siste avsnitt:
"Octavion og Decius stakk av. Vel vitende om at Allustan var død, og at de ikke hadde noe som helst å hente på å kjempe mot en overlegen hær, satte de fart hjem mot gården sin igjen. Octavion har også påbegynt det juridiske arbeidet ovenfor Allustans eventuelle etterkommere, og fordeling av hans eiendeler og bopæl til rettmessige arvtakere, som en siste gest til mannen han feilet å beskytte."
|
|
|
Post by Zarn on Oct 10, 2007 14:03:57 GMT -5
[glow=red,2,300]Tiende spilling[/glow]
Octavion og Decius var ingen steder å se. Lizardpeople dreiv på med omorganisering. Gruppa sprang mot fortet, hvor den stort sett ødelagte porten ble holdt åpen. Før de kom fram, ble de utsatt for litt spydkasting, noe som gjorde Gaug skikkelig sint.
I fortet snakket de med korporal Lamar, som fortalte dem at løytnanten var død, og Marzena (og resten av en karavane som var på vei med forsyninger) hadde blitt overfalt av lizardpeople mens karavanen var innenfor synsvidde av fortet - og av sumpen. Om noen kunne prøve å redde dem før de ble 'dagens' på menyen i sumpen?
Den eneste døra som gruppa ikke hadde adgang til, var ei dør som korporal Lamar sa var 'farlig' og at gruppa 'ikke burde gå dit'. Det var åpenbart ikke nok at den var spikret - og låst! Melvin bestemte seg for å hjelpe Rimevine til å frigjøre døra seint samme kveld, og Hyrgen overvåket at dette var proper reform branch slaughter type thingy.
Etter mye om og men var tidligere Blackwall Keep nå Son of Kyuss Keep, som en direkte konsekvens av dette hobbyprosjektet.
Mye tracking seinere i Tåkemyrene, samt unngåelse av cockatrice og kjempesvære alligatorer - men med et lite gjestespill av hyggelige virkelighetsusikre edderkopper - står nå gruppa overfor det som kan være begynnelsen på det område lizardpeople kaller hjem.
|
|
|
Post by Zarn on Nov 11, 2007 18:14:34 GMT -5
[glow=red,2,300]Ellevte - og siste - spilling[/glow]
Noen hundre fot unna hula / utvidede jordkjelleren til øglefolket, foregikk det en diskusjon om hvordan en best kunne angripe hiet. Melvin sneik seg nærmere, og oppdaget at det kom ut en gruppe som virket mer interessert i å finne småkryp som de kunne meske seg med, enn egentlig å vokte noe som helst.
Frontalangrep med et element av sniking (Melvin kastet en kniv som han hadde god suksess med) var svaret. Og fortsatte å være svaret i hiet. Hver gang våre helter kom til et sted enten med ubehagelig lukt, eller med ubehagelige lyder (og lukta av fugl), snudde de. Ganske snart kom de til tronsalen hvor kongen av øglestammen, Shukak, var. (I mellomtiden hadde de drept bl.a. en øglemann som eksploderte i Kyussormer.)
Shukak var ikke en vanlig øglemann, og var diger og bøs og drevet av mørke krefter. Mye som ei vanlig gruppe av karakterer, altså.
En "heiagjeng" av vanlige øglemenn satt og så på kampen, med strenge ordre om at Shukak skulle ordne denne biffen selv. En lang kamp seinere var kong Shukak død (lenge leve Fantomet), og to øglefolk prøvde å komme seg avgårde for å fortelle dette til Hishki, det spirituelle senteret til stammen.
Det levde de ikke lenge nok til å få lov til å gjøre. Ukjent av hvilken grunn, angrep Uldurvion en øglemann som forsøkte å springe forbi ham, og med det gikk startskuddet for masseslakting.
Det var med triste øyne Hishki så på massakren som foregikk. Hun (/han - som hermafroditt er det ikke alltid like enkelt å velge) hadde lenge lett etter allierte i kampen mot løytnanten til kongen og kongen selv, og som kanskje var sterke nok til å ta kampen opp mot den svarte døden, dragen som hadde forgiftet moralen og kulturen til stammen. Disse ... mykhudene som hadde trengt seg inn, var derimot åpenbart blodgale slaktere. Slaktere som utryddet stammen. Slaktere som måtte ødelegges som gale hunder, før de utslettet stammen totalt.
Gaug, fryktsom for sitt eget skinn, oppdaget den gamle øgledamen ( ? ) som så på. Han ropte at de måtte slutte å sloss. Blodgale fortsatte de andre å sloss. Hishki begynte prosessen med å utrydde skadedyrene i stammen hennes.
Ice storm. Flame strike. Flame strike. Flame strike. Flaming Sphere. Wild shape (large). Flame strike.
[glow=yellow,2,300]TPK.[/glow]
Øglemannstammen kom seg aldri etter at det ble oppdaget at eggene var infisert med Kyussormer ennå en gang. Blackwall Keep ble en felle for uheldige reisende, med sine Spawns of Kyuss som var der.
Allustan fikk aldri svar på sine problemer fra Marzena, (ekstra) død som han var. Marzena døde etter hvert av komplikasjoner fra skadene hun hadde pådratt seg, selv om ingen øglemenn spiste henne mens hun var bevisstløs.
Den siste bevissthetsresten av en død gud forsvant inne i Orakelboksen, og merkene på de Utvalgte forsvant som om de ble bleket av en usynlig sol. Ingen flere ble Utvalgt. Kraftreservene fra ekkoet av den døde guden var tomme, brukt opp i et fåfengt forsøk på å stoppe Kyuss fra å ta stegene fra dødens rike til gudenes.
De mørke kreftene som hadde ventet i tusenvis av år, kunne vente til stjernene var i rett posisjon. Verdener gikk under, og nye verdener, smidd i Kyuss' bilde, ble skapt.
[glow=red,2,300]Det ble, i sannhet, the Age of Worms.[/glow]
|
|
|
Post by Svarte Hanske on Nov 12, 2007 3:38:00 GMT -5
Alt Uldyrvion gjør er, var, vel overveid. Dessuten løp øglemannen gjennom tacklezone'n uten å gi seg til kjenne med meningen sin Som neutral evil var eg ikkje opponent mot gruppen, men eg søkte måter å få folk i gruppen til å dø på. Why? Fordi Uldyrvion ville ha en gruppe bestående av de som er best, de som overlever alle situasjoner fordi de er kompromissløse i sin grusomhet. På det tidspunktet eg slo, var Gaug den eneste som ikkje var samlet med oss andre og i nærheten av mange øglemenn. Hvis mitt slag førte til at de også prøvde å flykte: Greit nok. Hvis det førte til at de angrep Gaug: Fantastisk. Plutselig ville han bli tvunget til å vise ka han var god for. Vi ante ingenting om ka øglefolket drev med, annet enn å stikke med spisse pinner mot oss. Vi kunne kanskje snakket med han som eg knuste ansiktet til, altså før eg gjorde det... Heia-gjengen til Kong Diablo Lizardo viste heller ikke tegn til glede eller sorg då vi knuste kongen, så det ville vært en fiffig situasjon uansett. I tillegg hadde lizardmen angrepet et fort, utslettet det (med god hjelp fra oss, men hysj-hysj), og vært generelt ufine med oss når vi ellers møtte slike. De ville vært en fare for Rikets Sikkerhet uansett, og det kunne presentert oss med en annen medvirkende årsak til å angripe de videre (om vi var av lawful alignment?). Men det var ganske gøy, selv om mange av situasjonene vi var oppe i var helt jævlige. Som det templet i starten. Necromancer-huset... Artig detalj: Schjart - "jeg er imponert over at dere samarbeider idag, ingen vimser i veien for hverandre osv". Famous last words
|
|
|
Post by Kohr-Ah on Nov 12, 2007 3:56:14 GMT -5
Uldurvions handlinger var kort og greit den siste avgjørende handlingen i en serie av valg vi gjorde innenfor vårt paradigme ;P
Takk for laget, det var alt i alt fornøyelig.
|
|
|
Post by Garm on Nov 12, 2007 4:25:50 GMT -5
Sukk.
"Foolish humans, I am a Druid, i have special abilities more powerful than your entire class!"
Man skal ikke messe med druider.
Tror det vil være urettferdig å legge all skyld på Uldurvion. Det var mange valg og terningkast som førte oss dit vi endte opp. Sir Rimevine var "hellig" overbevist om at lizardfolket var eevil, og oppfattet egentlig ikke mer enn en pause i kampen da sjefsøgla gikk ned.
Det var en rettferdig ende, og Rimevine gikk ned i tå mot tå kamp med en overmektig fiende.
Faktisk min første D&D kampanje siden 2nd ed. Og da vear det ingen som hadde tenkt på slikt som adventure paths. Da måtte vi gå til ei tilfeldig hule med ramdom monsters i en snestorm. Oppoverbakke begge veiene! (Ingen kartsoftware)
Men må si takk til DM'en som har gjordt så mye arbeid for at vi skal ha det gøy!
Men nå er jeg skikkelig fyrt på D&D med alle karaktermulightene, og har intet sted å ta det ut!
-Jan Halvor
|
|
|
Post by Zarn on Nov 12, 2007 15:33:41 GMT -5
Vel, jeg setter pris på det, Jan Halvor. Takk selv.
Og når det gjelder Uldurvion - jeg sa ikke at det var uoverveid. Jeg sa at det var "ukjent av hvilken grunn", fordi jeg ikke visste hvorfor du gjorde det. Det var selvsagt en helt overlagt felle fra min side, "vær aggro og dø, eller i alle fall i store problemer".
|
|